Tromsøs uteliv er i en klasse for seg. Ingen byer, så vidt meg kjent, har noe som ligner på dette subarktiske fenomenet. Her spruter kulturtilbudene ut av veggene i den gamle trebyen. I forhold til innbyggertallet da. Ikke glem at vi er bare ca. 75.000 her. Sterke stemmer utenfra har sagt at en skulle tro byen var tre ganger så stor. Det gjør at byen er i verdensklasse i sin egen divisjon.

Likevel er det noen som har gjort det til en livsoppgave å rakke ned på denne lille, rare byen. Pressen ikke minst. Som elsker å skremme oss brukere med konkurser i utelivet for å selge den lille, utrydningstruede papirblekka si.

Med godt over 100 skjenkebevillinger skulle det bare mangle at ingen går overende innimellom. Egentlig er det et sunnhetstegn, fordi de beste blir igjen. Forhåpentlig. Bare deilig å bli kvitt tomme sjapper med slapp betjening og aggressive priser.

At mange flytter fra byen er i utgangspunktet ikke bra, men man må ikke overdramatiseres bare ved hjelp av stygge boligpriser og noen huller i asfalten. Mange surpomper drar sørover. Er dèt noe å klage på? Værsjukinger og surkepettere finner stadig grønnere beite andre steder, og er like sure der, som da de var her. Sosial rensing, kalles det. Det gjør bare humøret bedre for oss som klorer oss fast.

Nesten ingen dør i Tromsø heller, og derfor vokser byen likevel jamt og trutt med mer enn en prosent i året. Egentlig betyr det bare at vi skreller av den verste gørra årlig. Det er som å klippe skjegget og håpe at det nye som vokser ut ikke har de samme sausflekkene.

Det samme er tilfellet med hvor mange ledige lokaler som fins i sentrale strøk i byen. Faktum er at det fins nesten ingenting ledig til tross for at gårdeierne blånekter å senke husleiene. Noen burde filleriste denne gjengen som ofte bare har arvet ei dør mot Storgata, og tror de kan leve bekymringsløst av det livet ut.

Det er slikt som hindrer etableringer vi trenger i byen.

Fantasiløsheten til eierne kan på den måten komme til å kvele hele byens handelsliv. Vi trenger ikke å akseptere at noen prøver å plante en småby midt i Nordens Paris.

Hvorfor ikke lære av kjøpesentrene ved å etablere et ansvarlig selskap for hele eller deler av sentrum? Hvor hver deltaker fikk aksjer/andeler etter antall meter fortau og/eller omsetning.

Da kunne vi slippe å røske i stengte dører på blanke ettermiddagen og lure på om innehaveren har sovna bak det tomme kassaapparatet.

De kunne tatt et tak i trafikk og støvplager, og slengt noen tusenlapper inn på oppgradering av dårlige lokaler. En kunne integrert interessante prosjekter som «Gamlebyen», som i dag mer fremstår som en politisk kasteball i valgkampene. Kort og godt skaffet seg et snev av troverdighet til nytte for alle som elsker sentrum i denne byen. Og oss er det mange av.

Internasjonalt er nemlig kjøpesentre utafor byer på vikende front. Årsaken er bilen. De som sto bak de første amerikanske shoppingsentrene fikk sjokk da de så hvordan de utartet.

I stedet for at de skulle bli sentrum i en ny bydel, ble de til en enorm klump av butikker omringet av tusen biler. Ingen ville selvsagt bo nært dette, så boligene uteble. Slik at butikken ble til en ren kjøpemaskin drevet av fossil energi og betalingskort.

Derfor har sentrum av Tromsø uendelig større tiltrekningskraft enn slike forstads-etableringer.

En snakker faktisk her om en passelig gammel by som noen glemte å bombe under krigen. Rivegærningene på sekstitallet ble ikke ferdig med hærverket før tidene skiftet, og en så verdien av å holde seg med en kulturhistorie. Derfor står mye igjen av den gamle byen og skaper energi i kontrast med ny bebyggelse, som man kan ha forskjellige meninger om.

Vi må derfor ikke bare snakke ned byen på grunn av alt en kan irritere seg over. Det er nemlig ikke lite, om det bare er slikt man leter etter. Det er litt for enkelt å slenge dritt. Likevel, noe skal man da ha å snakke om i mørketida.

Et viktig unntak fins. Når folk fra Tromsø-området er langt hjemmefra har pipa en helt annen lyd. Da renner kjeften over med de mest fantastiske beskrivelser av den beste byen i verden. Hva om vi sammen klarte å lande på en slags mellomting? Til hverdagsbruk.

En robust by skal tåle et kritisk blikk, og også ren utskjelling. Men det må aldri komme i veien for kjærligheta vi føler for denne rare hval- og nordlysinfiserte samfunnsflisa vi tilbringer nesten hele livet på.

Her vi ligger under iskanten nord i verden og venter på en jævla møbelbutikk.

Bedre er vi heller ikke.