For der nede treffer du flere tromsøværinger på vandring - enn du treffer i Storgata på en vanlig dag. Det kryr av tromsøværinger. Og kjeften er stappfull av historier, kommentarer - og det mest øredøvende. Total taushet. Det fra de som skal balansere en dag i solen - etter en noe tung opplevelse på en fuktig og hoiende pianobar kvelden før. Og tro meg. De finnes.

Den objektive skildring i dette Sideblikk – kan nok være preget av varm vind fra Sahara, mye sol og en svekket objektiv vurderingsevne. Med andre ord. Typisk nordlending. I feriemodus.

Men rett på sak. Tromsøværingen Kalle P, fortalte meg at han hadde truffet ei tromsødame han mente æ kjente. Etter en lang utredning om alder, hårfarge og utseende - og æ fortsatt var like tom i blikket., kom det siste forsøket på og nå frem i min noe rustne hukommelse. ”Hun har sånn LRS”. Æ så på han og lurte på hva f... var LRS. Han så ennå mer oppgitt ut, og svarte noe overlegent og overbærende. ”Låran Rett i Skoan”.

Siden han var av den meget tynne typen - med kun ei stripe i pysjamasen, var han snar til å utligne beskrivelsen med å beskrive seg selv som en SIUS. ”Spiker Inn og Ut av Shorts”.

I Puerto Rico med omegn, kryr det av eldre. Det er flere menn og kvinner der nede i vervealderen for eldreomsorg, enn det er i samtlige omsorgs- og aldersboliger i Tromsø. Forskjellen er at i Syden er de selvhjulpen og i bevegelse. De spurter ikke akkurat rundt med pulsklokke, ikledd fargerike panneband og selvlysende oppmerksomhetskåte joggesko. Neida. De tusler sakte avgåre, mens de nyter tilværelsen. De er ute i frisk luft, og de kan gå dit de vil. Uten pigg under beinan og kald nordavind i nasen. Og de behøver ikke engste seg for språket.

Æ har sagt det før. I Puerto Rico og omegn, er norsk et verdensspråk. Her snakker – eller forstår, de alle fleste norsk. Så hvis du vil ha oppmerksomhet: snakk engelsk. Og vil du sjokkere noen - og imponere andre: sleng i vei noen spanske gloser. Det gjør de som skal markere at de ofte har vært i området. Og gjerne over flere uker. De er lokalkjente, og med ansiennitet til å gi viktige vurderinger over hvor du og æ finner de gode spisesteder - og turstier. Slik kunnskap gir oppmerksomhet - og rask klatring i respektstigen. Selv om det er like god – og billigere mat på de aller, aller fleste spisesteder.

Før klimaflyktende nordmenn, invaderte Puerto Rico og omegn, så lå fjellene – eller rettere sagt hompene, slik som naturen der nede stort sett er, uberørt og brunsvidd. Nå er hompene blitt til fartshomper for en mengde spreke turgåere. De har - på kryss og tvers i landskapet, gått opp en mengde turstier. Turstier som er nedlesset av shortskledde kvinner og menn i energisk gange. Du ser dem. Hver dag. Hele året. Og når du og æ treffer på slike sunne og flittige vandrende helseapostler, så får vi ivrig en beskrivelse av turen. Og i samme slengen tar de en kjapp titt på skritt-telleren, og der og da får du og æ straks vite hvor mange skritt de har tatt i dag, i går og siste uka. Veldig nyttig informasjon, må vite. Like spennende som å bli fortalt hvor du og æ finner egg fra frittgående høns på Coop.

De fleste med respekt for seg selv, sin slekt og sitt ettermæle, blir mer eller mindre gåmaskiner når de er i Sydens land. Hvis du og æ ikke trasker ivrig i vei, så blir vi sett på med varm omtanke, og hensynsfullt forklart at det er en lege i Puerto Rico som prater skandinavisk. Det sies at han er ekspert på tunge gnagsår, korte skritt og personer med gråtkvalt psykisk gåsperre.

Det er dermed mangt og mye som er i bevegelse i Puerto Rico. Heldigvis ikke de sprekkfulle størknete lavamasser som hotellene i fjellsidene – noe lettsindig klengende, har flørtet seg sammen med. Æ er fortsatt enig med meg selv i at hvis du ser en mann med hammer og meisel, så spring. For ellers risikerer du – noe ufrivillig, å få en noe påtrengende invitasjon til mange hotellsenger. Med variert innhold. Til nesten samme tid.

Men en ting som er i kraftig bevegelse der nede – er prisnivået. Det er tilnærmet norske priser på det meste. Og med en eurokurs på ca kr 10, så har kursens potensvekst alene medført en prisøking på ca 25 % de siste 2 årene. Og når det i tillegg er samme butikk-kjede der nede som i Tromsø, som vet prisnivået i Norge, samt at det er forretningsfolk - og ikke Kirkens Bymisjon, så blir prisene tett opp til det du og æ er vant til hjemme. Men det lever du og æ egentlig greit med. I alle fall i 2 – 3 uker.

Hvis du nå begynner å tro at æ er misfornøyd med turen – og oppholdet i Puerto Rico, så tar du feil. Både du og æ har vel lært oss, at det vi trenger for å lykkes med å få trivselsfaktorene på plass, er å fylle hodet med positiv uvitenhet, og ikke en fastspikret forventning. For så å balansere det med en relasjonssøkende humørfylt selvtillit. Da vil sjansen for å oppleve mer enn forventet, være ganske så stor. Både for deg og meg.

Eller hurr?