Vi er bekymret for at sønnen vår skal føle seg stigmatisert og annerledes fordi han tilhører et mindretall som ikke kommer til å delta i skolegudstjenesten. Samtidig tenker jeg på alle ungdomsskoleelevene som er i den mest sårbare perioden av livet, hvor mange synes det er vanskelig å skille seg ut og helst vil framstå som konforme. Ønsker vi ikke en skole hvor fellesskapet er viktigere enn livssyn og tro?

De fleste skoler i landet vårt har en lang tradisjon med skolegudstjeneste på siste skoledag, og mange synes dette er en koselig markering før jul. Dessverre er det ikke slik at denne tradisjonen er absolutt alles tradisjon. Etter Utdanningsforbundets nye retningslinjer knyttet til skolegudstjenester (12.11.15) skal det tilbys et likeverdig og pedagogisk opplegg til de som ønsker fritak. Spørsmålet som man da bør stille seg er; hva er et likeverdig og pedagogisk alternativ og hvem skal kvalitetssikre det?

Jeg har inntrykk av at praksisen er forskjellig over det langstrakte land. Som alternativ til gudstjenesten møtes elever i ungdomsskolen på f.eks. musikkrommet for allsang. Mange føler seg usikre blant elever fra ulike klasser som ikke kjenner hverandre fra før, og flere møter opp bare fordi de må og ikke fordi de har lyst. Jeg har selv sett flere ungdommer som prøver å gjemme seg bort og bli usynlige blant alle de ukjente fjesene som de tvinges inn i allsang med. Jeg hadde personlig tolket det som en slags straff.

Det er trist at skolene fortsetter å splitte klassene på selve juleavslutninga. Avslutninga burde være et samlende og trivelig arrangement med fellesskapsbygging i sentrum. Tro og livssyn bør ikke være en splittende faktor og skoleavslutninga bør være inkluderende for alle, uansett hva man tror eller ikke tror på. Nå som stat og kirke har skilt lag, ville en avskaffelse av skolegudstjenesten vært naturlig.

Religionsfrihet betyr også frihet fra aktiv religionsutøvelse. Det menigheten legger i utøvelsen av gudstjenesten er basert på en personlig tro og en hyllest av Gud. Deltakelse i en gudstjeneste vil derfor for mange ikke-troende føles feil og hyklersk. I tråd med menneskerettighetene plikter dessuten skolen å holde seg nøytral og lærerne skal unngå å påvirke elevers tro. Av denne grunn stiller jeg meg undrende til dagens samarbeid mellom skoler og den norske kirke.

Selvfølgelig er det viktig å lære om ulike religiøse ritualer i KRLE, men ifølge Utdanningsforbundet skal ikke skolegudstjenesten være en del av KRLE-faget. Det skal altså ikke regnes som et vanlig skolebesøk. Vi tar jo ikke klassen med i moskeen hvert år for å studere samme ritualer om igjen. Derfor blir det feil å blande inn religiøse ritualer i en felles skoleavslutning hvert eneste år. På nettstedet til den norske kirke (www.kirken.no) tydeliggjøres dessuten forskjellen mellom skolegudstjenester og ekskursjoner til kirken. De understreker at en «skolegudstjeneste er utøvelse av religiøs praksis, der det kirkelige og kristne uttrykk, form og innhold kommer til uttrykk.»

Gudstjenester er noe som burde arrangeres utenom skoletida slik at de som ikke er kristne kan gå hjem, uten å sitte igjen med en følelse av stigmatisering og utestengelse av et fellesskap. Aktiv påmelding til julegudstjenesten er ikke nok så lenge det skal foregå i skoletida og skaper splittelse. Det er klart at flertallet som liker tradisjonen med skolegudstjeneste ikke ønsker noen forandring, men skolen har et visst ansvar for å vise respekt for og ta hensyn til mindretallet. Jeg håper virkelig at politikerne og skolelederne vil revurdere organiseringa av siste skoledag før jul. Hvordan kan Tromsøskolen gå foran for å skape ei inkluderende skoleavslutning for alle elever, uansett tro og livssyn?