Kommentaren

Miljøvern på vei ned i sjakta

Det er lett å sitte i Tromsø og være skeptisk mot inngrep i naturen milevis unna.
debatt

Det er lett å sitte i en by og forfekte ens egen fortreffelighet når det kommer til miljøvern, at man sorterer søpla, tar bussen og sykler når det er (skikkelig) fint vær. Det er lett å forledes til at man redder jorda ved å drikke fair trade-kaffe, kjøre hybridbil og installere varmepumpe på begge hyttene.

At man berger regnskogen ved å kjøpe miljøsertifiserte leddlys til å ha rundt det industriproduserte juletreet som er fraktet med trailer fra Danmark, til tonene av Michael Jacksons «Heal the World».

Jeg er ikke imot personlig bevissthet rundt miljøvern, og mener selvsagt at hver og en av oss skal ta ansvar der vi kan. Å tenke globalt og handle lokalt er fortsatt et mantra fra Natur & Ungdom jeg skriver under og heier på.

Likevel er det lett å bli avmektig. De pågående klimaforhandlingene i Paris kan virkelig ta livet av håp om fremtiden, og jeg kjenner på oppgittheten i å se politiske ledere snakke programforpliktet alvor mens de samtidig står ansvarlige for massiv, samvittighetsløs forurensing som begraver fremtidige generasjoner i «bærekraftig vekst»-søppel.

Det blir ofte enkelte symbolsaker som gjør at debatten tar fyr rundt miljøvern.

Personlig fikk jeg en «Nå er det faen meg nok!»-følelse da gruveselskapet Nussir denne uka fikk utslippstillatelse for kobbergruve og sjødeponi i Repparfjorden i Kvalsund.

Etter fire år, med 85 høringsinstanser der flere gikk sterkt imot å gi utslippstillatelse. Men nå skal det graves og kastes. Hvor i alle ville dager er det vi er på vei?

Twitter-parodikontoen Tine Sundtåft skrev tidligere «Husk å kildesortere. Matavfall skal i grønn pose, og gruveavfall skal i uerstattelige fjorder». Dette er hele galskapen skrudd sammen i to korte og glitrende setninger, parodi eller ikke.

For det blir unektelig noe latterlig over at småfolket skal pålegges små og intrikate kildesorteringsordrer fra myndighetene, samtidig med at det gis tillatelse til å lage ørkenlandskap på bunnen av norske fjorder, ved hjelp av enorme masser stein og kjemikalier.

– Husk å demontere og kaste teposen i fire forskjellige plastposer med hver sin farge. Den brukte teposen i grønn plastpose (må tørkes!). Tråden i rosa plastpose (må ikke ha vært i kontakt med te! Må vaskes). Den lille papirbiten i enden skal i den turkise plastposen for tauverk (må ikke være knute på den!). Stiften som holde delene sammen i den flerfargede metallsøppelposen (må kokes!). Te-restene skal i brun spypose (må vrenges!). Noe du lurte på, sier du? Sorry, vi hører ikke hva du sier, for lyden av kjemikalier som spøles ut i lag med sinnssyke steinmasser i havet, forhindrer oss fra å delta i debatten.

Er det rart man får forakt for ordninger man i utgangspunktet følger til punkt og prikke, samtidig med at det rulles ut en rød løper i norsk natur, mens myndighetene ligger på knær i enden på den, med buksene nede og roper «Bare kom, så lenge det skapes aktivitet og næring i privat sektor!»? Jeg blir helt matt.

Jeg er, for ordens skyld, helt for at alle borgere pålegges diverse krav til å ta vare på miljøet, men da må det også stå i forhold til hvordan myndighetene agerer i det store bildet.

Man kan si mye om den i utgangspunktet sterkt forurensende petroleumsindustrien. Den er likevel underlagt et knallhardt kontrollregime. På plattformene langt uti Nordsjøen kan de omtrent ikke skylle ut vaskemiddelet fra kjøkkenet på havet før det blir bråk.

Og det er bra. Men når det gjelder mineralindustrien praktiseres det en helt annerledes mentalitet og synlig opptatthet av å ivareta miljøet. Ikke kødd med fjerntliggende havområder, men kom gjerne og drit i hagen vår, liksom.

Et slags Natur & Ungdom-mantra på vranga, altså. Tenk globalt, gi faen lokalt, så lenge det blir næringsvirksomhet av det. Lykke til med å forklare kommende generasjoner logikken i dette.

Også var det den storforlangende og pripne villaksen, da. At denne dumpinga av stein, grus og metaller ikke er å anbefale for dens ve og vel er de fleste enige i.

Gjellene og fordøyelsesorganene tar til seg kvasse partikler og den kveles til en sakte død. Nå vil sikkert mange hevde at villaksen er et egg vi har råd til å knuse for å lage gruveomelett, men det er i grunnen en ganske vulgær tanke.

Norge forvalter i dag den siste betydelige bestanden av atlanterhavslaks, som før var å finne langs kysten av hele Europa, og vi har derfor et særlig ansvar i å være i forkant av den urovekkende nedgangen som fortsatt omtales som dramatisk av voksne mennesker med peiling på slikt. Repparfjordvassdraget er dokumentert som et av Norges 10 viktigste vassdrag for atlantisk villaks.

Da det på 70-tallet ble drevet gruvevirksomhet i fjorden ble så å si all laks, torsk og sild forurenset og utryddet i fjorden. Det er ikke sikkert man vil få anledning til å bygge det opp så mange ganger før naturen kneler og kollapser for godt, på gruvevirksomhetens skinnende alter i edelt metall.

Selskapet Nussir og Norges Geologiske Undersøkelser anslår verdien av kobberressursen i det kommende prosjektet til om lag 40 milliarder kroner med dagens kobberpriser. Selskapet anslår årlige driftsinntekter på 830 millioner kroner og et driftsresultat før skatt på 450 millioner kroner per år (DN).

Lakseturisme er økonomisk sett bare smårusk målt opp mot slike tall, men dette kan aldri bli en kamp om hva som er mest lønnsomt. En slik kamp vil alltid bli rått parti i naturens disfavør. I hvert fall på kort sikt.

Jeg har verken bachelor i geologi eller marinbiologi. Ikke er jeg en rakker med én- eller tohånds fluestang heller. Men er vi virkelig villig til å risikere våre egne fjorder, våre egne vassdrag og våre egne, nære naturområder i bytte mot noen kjappe milliarder og noen midlertidige arbeidsplasser?

 Og hvem og til hvor er det disse milliardene til slutt havner? Skal det gå til å bygge skoler, veier, sykehus og svømmehaller? Selvsagt ikke. Og det hadde heller ikke hjulpet om så var. Dette er helt andre verdier, så får jeg heller leve med å bli stemplet som urban miljøhippie. Det tåler jeg.