Fra sidelinja

«Mørkets hjerte»

Snart runder vi vintersol-verv. Dagene skal bli lysere og tungsinnet skal vike plassen for det lyse i sinnet vårt.
debatt

Vi ser med forhåpning frem til våren og alt den lyse årstida har med seg av bot for sjela etter en lang vinter.

Hva er det med dette mørket som setter slikt preg på oss mennesker? At kristenheten stjal denne tida og kalte det Jul eller Jol, og hardnakket påsto at salig Jesus var født på julaften kan vi la ligge her. Mange mener at det egentlig var om våren at den kloke jøden var født, og mener det dokumentert ved at lammene, i følge juleevangeliet, var ute og beitet i de dager, noe de fortrinnsvis gjør om våren. Men pytt. Den usikkerheten kan vi leve med, eller uten. Alt ettersom hvor bokstavtro vi er.

Mørket er derimot nifsere saker. For det er nå i disse dager at vi får smake på hva som ligger dypest begravet i oss. Mye tyder på at det er i dette mørket vi kommer nærmere vårt egentlige selv. Noen er søvnløse, andre bare virrer rundt. Det virker også som om avstanden mellom oss mennesker og guddommen, navnløs eller ikke, er kortest i denne tiden hvor stjernehimmelen er på det skarpeste, og nordlyset holder på å brenne opp boblejakken din.

Har vi nå om dagen et litt tynnere sjikt mellom oss og den kosmiske evigheten der ute, hvor alt det ubegripelige skjer? I det kosmiske mørket. For meg danner det utgangspunktet for alt lys på samme måten som stillhet gjør det for musikk og tale. Noe som egner seg utmerket i Nordens Paris, lysenes by. Hvor vi kjøper lyslenker, fakkelbokser og juletrelys som gale vinteren til ende.

I Norrøn forstand, våre forfedres tro, er det imidlertid Åsgårdsreia vi skal vokte oss for. Vi tenker ikke lenger med gru på de store, svarte hestene med skum rundt kjeften som ville ete opp sjela di i den svarte natta. Det var nemlig dette våre forfedre fryktet mest av alt. I Mørket kan alt skje. I dag er nok hestene blitt til julepølser eller kjøttdeig. Rødt og farlig kjøtt til halve prisen.

I stedet bor dyreriket inni oss alle sammen. Og har egentlig alltid gjort det. Det er i de dype og mørke avlukkene i vårt eget sinn at all dritten skvalper rundt nå om dagen. Der det trivs i beste velgående og prøver å gnafse i seg sjela di daglig. Det er antakelig Åsgårdsreia anno 2015.

Resultatet ser vi kanskje i dag på nettet i de navnløse kommentarene hvor gørra velter ut. Det ser vi også nå på SMS-mobbingen av elever i skolen og all den drittslenginga vi alle sammen omgås til daglig. Den digitale hverdagen har gjort det lettere å spre digitalt søppel, noe vi nyter til fulle. Det virker som om terskelen for dette har senket seg de siste årene. Er det velstanden som har druknet det lille vettet vi hadde i overflodens fett? I letthetens tidsalder. Eller er det de svarte hestene som har spist sjela vår allerede?

Vi skal nemlig fortsatt passe oss for Åsgårdsreia. Mørketida er høysesong for den. Det er kanskje slik at forholdet mellom godhet og ondskap er likt forholdet mellom lys og mørke, eller stillhet og musikk? At det er det svarte dyreriket som ligger begravet i alle oss som vi har felles, og at den godheten vi kan klare å oppvise, må springe ut av det. Som lyd bryter stillheten og blir musikk. Og som lys overvinner mørket og blir bilder.

Det kreves virkelig en ekstra innsats av oss i denne tiden å holde nede dette dyriske helvete som raser i oss. Vi må hente inn lyset til våre innerste gemakker, ikke nøye oss med verandaen og juletreet, og kjempe for godheten. For meg er det selve julebudskapet. Om det kalles kristent, muslimsk eller humanetisk er meg revnende likegyldig. Det eneste jeg er sikker på er at det koster en ekstra innsats av oss alle sammen.

Det er i dette perspektivet vi bør sette julen. Og ta stilling. Skal vi åpne herberget eller slamre døra i ansiktet på trengende? Skal vi dele litt velstand eller grafse til oss hver smitt og smule selv? Til vi spyr av vår egen grådighet?

Slike tanker bør være fremme i hodet når vi sitter der og irriterer oss over alt og ingenting. På datamaskinen, brettet eller mobiltelefonen. La ikke mørketida bli en høysesong for nettsøppel. Stå opp mot Åsgårdsreia.

Lys opp livet til et ensomt menneske, gi den neste flyktningen du går forbi, en klem. Sleng gjerne også noen kroner ned i koppen til en iskald rumener på fortauet. Det er lett. Det også.