Jeg er en av «de to herrer» som Jens Johan Hjort i sitt svar til Bodil Ridderseth Larsen i iTromsø torsdag, avlegger en visitt. Han skriver at han før har «svart en gang for alle», og avskjærer enhver debatt med at han « i grunnen (er) fornøyd med at vi ikke er omgangsvenner». Ikke uventet var «engangssvaret» den gangen, ikke noe svar, men en miks av ubespurte svar, tåkelegging og avsporing av debatten om lokaldemokrati, folkestyre og etnisk likeverd. Siden Hjort ikke debatterer sak, er det uklart om hans empatiske anstrengelser for å få til en avtale med Sametinget, er en ubevisst grunnet hjelp til dyrking av offerrollen eller en forherligelse av etnisitet eller mangelfulle kunnskaper om nordnorsk historie og om Samerådets, NSR's og Sametingets virksomhet? Det er dessverre like bekymringsfullt uansett.

Les også: Hjorts svar til partikollegaen

Det burde være unødvendig å minne om at samene har de samme politiske, økonomiske og sosiale rettigheter som Hjort og alle andre nordmenn. Hjort hevder i engangssvaret sitt at vi som er imot samarbeidsavtalen med Sametinget «ikke liker samer» og at vi heller ikke vil “bidra til ivaretakelse av samisk språk og kultur”. Jeg prøver en gang til: Det jeg er imot er at en – av flere – etniske befolkningsgrupper i Tromsø blir tildelt politiske særrettigheter etter etnisk opprinnelse, tilhørighet eller slektskap, og at disse særrettigheter skal gå i arv.

Spørsmålet til Hjort om hvorfor han bifaller etniske skillelinjer og går inn for permanent særbehandling av en etnisk gruppe, står fortsatt ubesvart. Husk at i samme grad som Sametinget gis mer formell og reell makt, undergraver man lokaldemokratiet, folkestyret, likeverdet og fellesskapstenkningen. Samarbeidsavtalen er et nedslående eksempel på det.

I praksis fører avtalen dessuten til kostnadsøkning, ytterligere forsinkelser i kommunale planprosesser og forskjellsbehandling av innbyggerne. Det fremgår av avtalen at det er Tromsø kommune som påtar seg forpliktelsene. Sametinget forplikter seg ikke til noen verdens ting. Tygg litt på bestemmelsene i artikkel 2 i avtalen – som Hjort argumenterer for er inngått på «Tromsøs premisser»: «Denne avtalen er ikke til hinder for samarbeide som ikke er nevnt i denne avtalen”.

Les også: "Jens Johan Hjort på sidelinja"

Konsekvensen av denne og andre avtalebestemmelser er at Tromsø kommune har forpliktet seg til å føre Sametingets samepolitikk (se artikkel 15 i avtalen). Eksempel: Under henvisning til intensjonene og forpliktelsene i avtalen har Sametinget bedt Tromsø kommune om å utrede at «Tromsø skal ha som målsetting å utvikle en tydelig samisk orientert by gjennom avtaler med Sametinget». Er Hjort enig med Sametinget i at avtaleforpliktelsene innebærer at Tromsø kommune i sine planer må legge til rette for å utvikle Tromsø «til en tydelig samisk orientert by». Dette er nok ett av mange ubesvarte spørsmål. Jeg lar alle de andre ligge.

Jeg leser i «engangssvaret» fra Hjort at det aller viktigste for ham er å ta «sterk avstand fra Sirkkas beskrivelse av Sametinget og deres motiver». I hovedsak bygger alt som jeg skriver om Sametingets løpende virksomhet og tenkemåte på informasjon hentet fra www.samediggi.no, Saggat og Oddasat. Når det gjelder Sametingets motiver, forholder jeg meg også til nettstedene til nsr.no og saamicounsil.net. Avslutningsvis anbefaler jeg alle som ønsker å lese seg opp på nordnorsk historie, samepolitikken og Sametingets rolle og legitimitet om å bruke litt tid på www.finnmarkforlag.no og boken «Den samiske medborgeren» skrevet av forskere ved Institutt for sammenlignende politikk ved UiB og Institutt for statsvitenskap, UiO.