Dagros forurenser verden

debatt

NRF kua, telemarkskua og alle våre andre kuraser er plutselig havnet i en sirkel av hetsende miljøfrelsere, som vil verne oss mot dette elskelige dyret, med den forhatte fornybare kilde til Co₂ promping.

De vettige og super interesserte miljøforkjempere har oppdaget en ny og farlig miljøtrussel under kuhalen. I motsetning til bøndene som alltid lar seg forevige i lag med kuas frempart, er det kuas bakpart som er de store miljøforkjempernes interesse.

For de over vise, i alle fall i egne øyne, er det ikke kuas ansikt som er det interessante. Og de deler heller ikke bondens interesse for hvor mye melk disse store staute rødkollene produserer.

Nå gjelder det bare hvor mange tonn Co₂ dyret med de fire mager promper ut i miljøet. Og de vise mener, med allmuens manglende respekt å melde, at fire mager må selvfølgelig produser fire ganger mer ufyselig Co₂ enn de med bare en mage. Det sytes og sukkes: Enn om vi kunne fange en fjert.

Ingen tvil. Kua er blitt miljøtrussel nummer en. Vi priser oss lykkelig over oppvakte kurumpe-løftere som tar kampen opp for et bedre miljø. Men langt større er utfordringen: Hvordan fanger man fjerten?

Og vi forsaker gjerne melka og øvrige meieriprodukter for den gode sak. Atter en gang er det midlet som helliger straffedommens mål.

Vi har for lengst lært oss begrepet dyneløftere. Og vi jubler i stolthet. Atter en gang er vi nordmenn best. Vi er de eneste som kan skryte av rumpeløftere og fjertfangere.

Vi håper innsatsen oppfyller den vise elitens ønske om drømmetilværelse. Og vi langt mindre begavede tilgir dem selvfølgelig sine omtåkede uttalelser. Hvem som helst kan vel bli ør og få varige men, når de løfter på ku rumpa og ånder i tåkehavet av CO₂.

Vi gratulerer og ønsker rumpeløfterne og fjertfangerne lykke til på ferden. Faren for å bli arbeidsledig er like langt borte som sola er på julaften i Tromsø. Og vi korser oss og ber. Må Gud bevare miljøsoldatene at det bare er sola som er borte.

Når alle våre egne kyr har fått sitt rumpeløft, venter den vide verden med grønne enger og prompende bisonflokker, og annet kveg, «over there» på våre ivrige Co₂ jegere.

Og når denne verdensdelen har gjennomgått sin frelsende renselse, venter savannen i Afrika. Der vil kurumpe-løfterne finne sitt Eldorado. Det umulige der er å bli arbeidsledig, men faren for solstikk med iblandet Co₂ er overhengende. Måtte hell og lykke følge dem, og måtte de staute rødkollene holde halen i ro, så de ikke koster hatten av Co₂-jegerne når de løfter på kurumpa. Eller i verste fall pisker sine nysgjerrige gjester rundt ørene med halen. Måtte Gud bevare både miljøforkjemperne og kuas rett til en fjert i ny og ne. Begge to har jo sitt besværlige rektum.