Dramatiske bilder og reportasjer fra ekstremt vær i Norge og internasjonalt gir klarere og klarere beskjed om økende vær- og klimautfordringer. Det snakkes om 1,5- og 2-gradersmålet og enda høyere temperaturøkninger i framtida. Nå kan nok de fleste nordlendinger mistenkes for å «ønske» seg både 2 grader og enda høyere temperatur. Vi har fortsatt en lang vinter.

Tross det svært positive i at så å si alle land har blitt enige om en ny klimaavtale – Parisavtalen – reagerer mange negativt på at avtalen ikke går langt nok og ikke er juridisk bindende. Man skal likevel få med seg totalbildet som viser at det tross alt skjer svært mye. Et svært viktig element i dette som, etter min mening, blir underkommunisert, er den absolutt nødvendige og pågående forbedringen av livsvilkårene for verdens fattige. Med bedring av levestandarden, følger en reduksjon av befolkningsveksten som innebærer redusert press på klodens ressurser. Den teknologiske utviklingen er også svært omfattende.

Et hovedresultat av Parisavtalen er at nasjonene forplikter seg til å medvirke til å redde klimaet på jorden. En selvfølgelighet men dog! Andre forhold som er sterkt underkommunisert er at det i de nasjonale programmene som ble lagt fram til konferansen, har 186 av 196 land lagt fram nasjonale planer for klimatiltak. Ikke nok, men et viktig steg på veien!

Et svært viktig element i disse er den sterke satsingen på reetablering av skog (skog-planting). Det gjelder særlig Kina som siden 1990 har økt sitt skogareal tilsvarende nesten det dobbelte av Norges samlede landareal og har ambisjon om minst en tilsvarende økning fram til 2030. Når Kina satser, så skjer det! India har nesten tilsvarende planer. En rekke sentralafrikanske land har lansert planer om gjenskaping av den afrikanske regnskogen fortrinnsvis som jordbruksskoger. Endog Brasil har store ambisjoner om å ta vare på regnskogen og etablere nye skog. I FNs klimapanels siste rapport blir nettopp skogens og bioenergiens muligheter fremhevet som tiltak for å unngå temperaturøkning ut over 2 grader. Det er direkte merkelig at fotosyntesen som naturenes egen kostnadsfrie prosess til å trekke CO₂ ut av atmosfæren, ikke har hatt og har større fokus. Fotosyntesen er alle tekniske løsninger fullstendig overlegen (kfr. «Månelandingen på Mongstad») særlig mht. økonomi.

Fotosyntesen i grønne planter binder CO₂ fra atmosfæren og vann til plantemateriale. På landjorda gir i tillegg skogens evne til å binde og lagre biomasse i trevirke over tid enorme muligheter både som skog og som bygningsmaterialer m.m. Mens det foregår en omfattende avskoging i tropisk regnskog særlig i Brasil og Indonesia, øker tilveksten over kloden for øvrig; jorda blir grønnere. Tapet av CO₂ til i atmosfæren pga. avskoging av tropisk regnskog er anslått til grovt 10 % av den årlige økningen. Binding i vegetasjon, særlig i skog, er anslått til å utgjøre bortimot 25 % i forhold til utslippene.

Det er grunn til å peke på at CO₂ er en «livsgass» som er nødvendig for livet på jorda og egentlig. ingen giftgass. Utfordringen er å gjenopprette den naturlige balansen mellom utslipp og binding. Potensialet for videre opptak særlig i skog er enormt. Man regner med at halvparten av den opprinnelige skogen (areal, biomasse) på kloden har forsvunnet pga. bosetting, jordbruk m.m. I de aller fleste land, endog India, har avskogingen kulminert og reetableringen av skog – naturlig eller gjennom skogplanting- er i gang.

I Norge fanger fotosyntesen årlig brutto det samme som de offisielle utslippene. Netto binding (uten forlenget binding i trevirke m.m.) i skog utgjør cirka 60 %. Norge skal skutte 40 % av utslippene innen 2030. Dersom dette kommer i tillegg til binding i skog, vil Norge da være godt klimanøytralt i 2030 og ikke i 2050. I Europa utgjør netto binding cirka 10 % i forhold til de totale utslippene. Sverige og Finland er i dag godt klimanøytrale med binding i skog.

Problemet har vært og er at få land har en aktiv holdning til forvaltning av skog. Historisk har skog vært areal som har vært omdisponert for bosetting, jordbruk eller annet.

Fraværet av kompetanse på skogens og fotosyntesens betydning for karbonkretsløpet, preger i høyeste grad både den internasjonale og den norske klimadebatten til tross for at Norge «hele tiden» har hatt en klar målsetting om å få med skog som tiltaksområde. Parisavtalen favner vidt mht. til tiltak blant annet «sink», dvs. reduksjon av CO₂-innholdet i atmosfæren gjennom binding i skog eller ved tekniske løsninger. Norge har i snart 100 år (Landskogtakseringa) fortatt systematiske målinger av utvikling av skognaturen. Dette mangler internasjonalt men det det skjer en rask utvikling mht. til satellittovervåking.

En lite aktiv skogforvaltning i Norge de siste 25 årene, har svekket den årlige karbondbindingen med flere millioner tonn. På grunn av skogforvaltningens langsiktighet vil effekten forsterkes i en ganske lang periode.

Det vil føre for langt å omtale de enorme mulighetene knytta til erstatning av mineralsk energi og mineralsk baserte materialer med bio-baserte og andre såkalte substitusjonseffekter (bioøkonomien). Men i Bergen er nettopp bygd et 14 etasjers høyt trehus og i Tromsø bygges studentboliger i massivtre som begge binder store mengder karbon og som erstatter andre materialer med langt større klimaeffekt. Skog og vegetasjon på kloden har likevel ikke mulighet for å binde opp alt av de enorme mengde med fossil CO₂ bundet i kull, olje og gass. Det aller meste av dette må forbli i jorda.