Et sannhetens øyeblikk for mange

Høsten 2015 var begivenhetsrik og ble et «sannhetens øyeblikk» for mange. Migrantstrømmen over Storskog fra Russland kom uventet og i et større omfang enn noen kunne ane.

Opp mot 600 av de 5564 som syklet over Storskog inn i Norge for å søke asyl har til nå blitt returnert til Russland  Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

debatt

Hvem kunne ha tenkt seg at sykkel som transportmiddel skulle være det «hull i loven» som brakte tusener av migranter fra Midt-Østen og Nord-Afrika over grensen til Norge?! Og hvem kunne tenkt seg at ministre fra det mest innvandringskritiske partiet i Norge var de som måtte ta seg av migrantstrømmen – sørge for hus, mat og helsesjekk. Som måtte endevende Utkant-Norge for etablering av asylmottak – og dermed også innføre en ny adelstittel: «Baron von Asylant»!

Sannhetens øyeblikk var det også for de som i 30 år eller mer har ivret for fri innvandring til Norge. Når våre store svakheter med hensyn til mottak, husing, helsesjekk, kontroll av identitet, og lignende ble blottlagt i all sin armod. Da innså også de at det går en grense for hvor mange Norge kan ta i mot. Derfor ble det også et bredt forlik i Stortinget med hensyn til å minske inntaket av migranter.

Det som stadig forundrer meg er hvor fort alt egentlig gikk. Hvor fort Fremskrittspartiet endret stilling fra innvandringsskeptisk opposisjonsparti til ansvarlig problemløser i regjering. Og ikke minst: Hvor fort «innvandrings-fantastene» gjennom flere ti-år innså at «nok er nok.» Jeg mener derfor at innvandrings-forliket av 19.11.15 er en milepæl i norsk innvandringspolitikk.

Sannhetens øyeblikk og brå oppvåkning ble det også høsten 2015 for alle som i sin «Tornerose-søvn» har trodd på evig olje-liv for staten Norge. På få måneder falt oljeprisen fra 100 til 40 dollar fatet. Oljearbeidere permiteres og sies opp, oljerigger og supply-skip legges i opplag. Nå gråte» det vel ikke om et tusentall oljerelaterte jobber blir borte. Det ble for øvrig heller ikke «grått» da 20 000 norske sjøfolk i utenriksfart mistet jobbene i siste halvdel av 1980-årene.

Oljebransjen med sine høye lønninger og fritidsordninger har bidratt vesentlig til det skyhøye kostnadsnivået vi sliter med her til lands. De siste 20 årene har «oljelønninger» vært malen for alle lønnsoppgjør, - bastant oppfulgt av LO. For å gjøre oljejobbene ekstra usikre i fremtiden, så underskrev våre politikere nylig (13.12.15) en klimaavtale som gjør norsk olje og gass omentrent verdiløs i fremtiden! Perfekt timing med andre ord.

Høsten 2015 gikk det også opp for mange her til lands at Islam ikke er en vanlig religion. Gjennom krigføringen og aksjonene til terrororganisasjonen ISIL kom Islam og muslimer i vanry. Ikke som en følge av at muslimer generelt støtter ISIL, men fordi det etter hvert ble klart for de fleste at lov-religionen Islam åpner for slik krigføring mot «de vantro».

Her har Hege Storhaug og organisasjonen HRS «stått som en påle» av informasjon og retorikk. Hun har beskrevet kampen mellom Islam og de frie vestlige idealer slik: «Det er det totalitære, hierarkiske, voldelige og kvinneundertrykkende mot likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet». Jeg har selv ment det samme helt siden 1970-tallet, så her om dagen gikk jeg derfor innom en av byens bokhandler for å sikre meg et eksemplar av hennes nye bok: «Islam, den 11-te landeplage».

Jeg hadde selvfølgelig merket meg motsetningene mellom HRS og «norske venstreorienterte medier», så jeg var litt spent da jeg spurte. «Den boken har vi ikke» – var det kontante svar jeg fikk – «og vi får den ikke heller» – kom det fra bakrommet. Dette tok jeg som en avvisning, så jeg takket og gikk. Ute på fortauet ble jeg stående og humre for meg selv.

Tankene mine gikk tilbake til året 1956 – jeg var 15 år og interessen for «det annet kjønn» var solid vekket. Jeg dristet meg derfor inn på en av byens bokhandler og spurte etter Agnar Mykles bok «Sangen om den røde rubin», som var dette årets «snakkis» for å si det mildt. «Den boken har vi ikke!» var det kontante svar fra en streng dame bak disken. «Vi fører ikke slike bøker!!» Som jeg nå nylig hadde gjort – takket jeg også da for avvisningen – slik mine foreldre hadde oppdratt meg.