Luftforurensningen i Tromsø

Ingen myndighet alene kan ta ansvar for denne situasjonen, her må alle se sitt ansvar.

Illustrasjonsfoto.  Foto: Ronald Johansen

debatt

Luftforurensingen i Tromsø er farlig høy - høyest av byer. På bare veier med piggdekk blir luften tett av asfaltstøv - i tillegg til den ekstra støybelastningen dette medfører. Dårlig bomiljø og forringet livskvalitet er resultatet mange steder, og særlig der vi ønsker at de fleste skal bo for å kunne ta bena eller sykkelen fatt.

Ingen myndighet alene kan ta ansvar for denne situasjonen, her må alle se sitt ansvar. Det krever vilje til å anstrenge seg for å finne de gode felles løsningene som bringer oss raskt og greit fram, og bruke dem. Ekte norsk dugnadsånd. Vi må se verdien av å skape og slutte opp om gode kollektive transportløsninger. Dette gjelder både de som reiser kort og langt hver dag.

For det første: Hver enkelt må utvide egen kompetanse på å reise kollektivt, gjennom å teste ut tilbudet, sjekke hva som fungerer og hva som bør forbedres. Gi klar melding til myndighetene om det siste, og stille krav om dette. Lære ungdommen å ta buss i stedet for å kjøre dem når bussen går. Kjøpe halvårskort som gjør det enkelt og billig å reise kollektivt over alt. Påvirke politikere til å velge miljøvennlige løsninger. Ta buss så ofte du kan, for din reise registreres og legger grunnlag for bedre rutetilbud der du er. Og husk: 50 flere passasjerer med bussen gir en kilometer kortere kø, og bedre framkommelighet, renere luft og mindre støy for alle.

For det andre: Vi må stille krav om at det gjøres vanskeligere å bruke bil i Tromsø. Flere enveiskjørte gater vil gjøre det tungvindt å ta bilen, men mye lettere å gå, sykle og ta buss, fordi det blir bedre plass på veiene.

For det tredje: Hyppigere bussavganger. Ti minutters ventetid er lang tid i vårt klima, særlig hvis man risikerer forsinkelser på grunn av bilkø. Sørge for at tilbudet blir slik at de fleste kan ta buss. 80 prosent av transporten til og fra jobb bør være et minimumsmål. I Tromsø vil dette skape et stort antall arbeidsplasser til bussjåfører, og frigjøre store arealer i sentrum som kan brukes til å gjøre byen grønnere slik at det blir triveligere å oppholde seg, gå og sykle.

For det fjerde: kollektivtrafikk bør drives av det offentlige, ikke på anbud. Det er anbudene som undergraver et godt og samkjørt tilbud, med gode korrespondanser og et rutetilbud tilpasset behovet. Offentlig kollektivtransport bør være et krav! Og kommunen må ha kontroll med dette der køproblematikk skal løses. På denne måten blir det også lett for kommunen å ta grep ved for eksempel å gjøre det gratis å ta buss i de periodene som har størst luftforurensing.

For det femte: Kommunen må utforme den overordnede strukturen med gang- og sykkelveier og kollektivknutepunkt, barnehager og skoler før annen bebyggelse får etablere seg. Så kan utbyggere betale for dette når de skal etablere seg. Kvaliteter i form av bedre bomiljø, korte gangavstander, enklere livsstil, sosiale møteplasser i en grønn bydel vil betale seg både økonomisk og i form av bedre livskvalitet.

Til slutt: Vi ønsker alle å ha en god livskvalitet, men egokulturen undergraver de gode fellesløsningene. Skal vi få til noe, så må vi trekke i samme retning. Men gevinstene er svært store om vi lykkes!