Debatt

«Kommunens prestasjonsevne»

Kommunaldirektør Øystein Nermo kritiserer kommunens håndtering av Tromsøbadet og Bockelie-mosaikken.

Kommunaldirektør Øystein Nermo  Foto: Ronald Johansen

debatt

Tromsø kommune har gjennom flere saker fremstått som selvmotsigende, uklar og – tidvis – lite løsningsorientert.

I dette ligger det også påstander om omkampkultur, negativitet og massiv kritikk i så vel sosiale som ordinære medier av såvel administrasjon som byråd.

Man kan selvsagt langt på vei være enig i denne kritikken. Saker som nytt svømme- og badeanlegg og Bockelie-mosaikk på Gyldenborgs sørvegg illustrerer denne problemstillingen med all uønskelig tydelighet.

Media får til og med tilgang på uttalelser fra administrative representanter som fremholder ulike syn – altså en mediedokumentasjon på intern uenighet helt opp til toppledelsen av kommunen.

Alt i alt gir disse signaler om en organisasjon i oppløsning og konflikt, og som i den forstand ikke kan oppleves som noe annet enn en dysfunksjonell. Men er kommunen det? Tromsø kommune er – blant mange andre funksjoner – en politisk organisasjon. Dette betyr at det er politikerne som bestemmer. Administrative vedtak fattes på delegasjon fra overordnede politiske organer – først og fremst fra kommunestyret og byråd. Dette er en situasjon som gjelder inntil parlamentarismen blir avskaffet.

Byrådet utgår som politisk maktpunkt, og erstattes av et nytt formannskap i samspill med en ny ”rådmannsmodell” (under ledelse av en ”nyskapt” og kjønnsnøytral funksjon som administrasjonssjef). Komiteene vil ventelig også få myndighet i motsetning til den parlamentariske løsningen. Hvordan dette vil bli, gjenstår selvsagt å se.

Men så til poenget: hva er årsaken til den forannevnte sprikende organisatoriske atferden? Jeg er av den oppfatning at dette har tre hovedgrunner:

1. Politikernes rolle i forhold til velgerne og varierende ettergivenhet overfor sterke pressgrupper.

2. Tette skott mellom fagavdelingene og tilsvarende ”nidkjære” resultatsenhetsledere.

3. Manglende organisasjonsmessig forståelse for, innsikt i og evne til å mestre kommunens ulike roller og funksjoner, først og fremst kommunens funksjon som eier på den ene siden, og kommunens rolle som myndighet på den andre siden. Jeg verken vil eller ønsker å kommentere hovedgrunn 1. Det ligger i politikkens natur at beslutninger både er og bør være i spill – avhengig av politisk ideologi og hvilke saker som man mener trekker flest velgere. Hovedgrunn 2 er på vikende front ettersom man i omstillingssammenheng ønsker å foreta endringer slik at kommunen i større grad kan ivareta en rasjonalitet på tvers av avdelingsgrensene, og samtidig bidra til en mer ”lojal” og raus kultur mellom organisasjonsenhetene. Hovedgrunn 3 er en åpenbar direkte årsak i saker som går galt, ref eksemplene foran med tanke på badeland og mosaikk på skolevegg. Man kunne sikkert ha nevnt flere eksempler på dette, men jeg nøyer meg med de ferskeste:

A. Tromsøbadet: Jeg kommenterer ikke mitt faglige syn på prosjektet, kun den prosessuelle problematikken. For nesten 5 år siden lot den tidligere ordfører og byrådsleder seg avbilde på Templarheimen i hver sitt badekar under ingressen: ”Her skal vi bygge det nye badelandet!”. Dette skjedde altså under valgkampen. Valgkampløftene til Høyre ble til praktisk politikk, man utredet prosjektet i innledende fase og utviklet konseptet gjennom bruk av høyt gasjerte konsulenter. Forstudie og forprosjekt ble etter et par års internt (og intenst?) arbeide utviklet – og lekre presentasjonsfilmer ble laget, og innsalget var i gang. Til og med entreprisemodell ble fastslått og anbudsutlysning iverksatt. Men hei, glemte vi noe? Hva med godkjenning etter Plan- og bygningsloven?

Selv om dette er et kommunalt prosjekt, trenger det godkjenning etter lovverket. Man må ha plangrunnlag og byggetillatelse. Skulle du ha sett! Det glemte vi i farta! Byutviklingsenheten jobbet traust med områderegulering, konsekvensutredninger og andre forhold som kan ha betydning for et slik gigantprosjekt. Saken ble nylig lagt ut til offentlig ettersyn. Dette skjedde etter at planprogrammet tidligere har ligget ute til offentlig ettersyn, og samtlige involverte aktører burde ha satt seg inn i dette aspektet av den formelle behandlingen. Ingen direkte reaksjon fra eier. Heller ikke fra de viktigste interessentene. Kanskje ble dette oppfattet som en ren formalitet? Vanskelig å svare på. Men nå kom selve områdereguleringsplanen, og den ble nå lagt ut til offentlig ettersyn.

I fagnotatet fra administrasjonen tillot enhetsleder (også parafert av undertegnede) seg å presisere at dette nok ikke var en ideell plassering av et såvidt publikumsattraktivt anlegg. Her ble sentrum foreslått som et bærekraftig alternativ. Formuleringen ble nærmest fremsatt i ei bisetning i fagnotatet – innstillingen var imidlertid positiv til Templarheimen (!). Så brakte det løs! Media luktet blod! Fra politisk side ble denne kommentaren ”definert” som omkamp.

Omkamp? Forutsetter ikke det at det tidligere har vært kamp? Ulike aktører uttalte seg med høy intensitet pro & contra. Ikke minst idretten selv – men med to ulike ståsteder. Skisporten likte ikke at anlegget ble tatt i fra dem. Idrettbyen-aktørene argumenterte for helhet og samvirke og en ”totalpakke” for idretten på Templarheimen. Skiidretten laget protestplakater og motargumenter. Hvor skulle de nå holde til? Grønnåsen? Templarheimen? Og byrådet fant grunn til å avvikle omkampen under overskriften: «Omkampens tid er forbi!». Anlegget ble finansielt godkjent(!). Men hva med den formelle prosessen?

Plan og bygningsloven? Tja, planen ligger ute til offentlig ettersyn, og ulike etater, fagmyndigheter, naboer osv. skal uttale seg. Hvordan dette vil forløpe, vet ingen. Men vi må avvente. Det sier Norsk Lov. Det kan ikke engang byrådet se bort fra. Heller ikke ”idrettsby-tilhengerne”, eller – for den saks skyld – Høyres politiske ”verksted”. Vel, saken illustrerer at kommunen i rollene som henholdsvis tiltakshaver og myndighetsutøver ikke snakker godt nok sammen. Hvilket er bevist.

B. Så til Marit Bockelie. Kunstneren født og oppvokst i Tromsø. Med et stort hjerte for byen. Hun vil lage en hane. Og den skal høyt opp på en vegg i Tromsø. Først prøvde hun seg på brannstasjonen. Arkitekten sa nei - en slik ”dekorasjon” har intet å gjøre på stasjonen. Den røde hane led nederlag. Metaforisk var dette morsomt, men ikke faglig sett. Så forbarmer tidligere ordfører seg over denne kunsteren fra Ishavsbyen. Hun får finansiering og en ny start. Uten konkurranse og utlysning etter offentlige innkjøpsregler av kunstverk og andre investeringer? Mange penger er i omløp? Var det kanskje 500.000 kr fra en hemmelig sponsor (ref tidligere avisoppslag om saken) det dreide seg om? Eller er kommunen Marit Bockelies velgjører? Ikke vet jeg! Gyldenborgs sørvegg er neste mål.

Høyt skal verket henge. Godt synlig i alle fargeskalaer. Men hei, må dette godkjennes? Ja! Byggetillatelse.....? Selvsagt! Etter at kunsten er laget og klar til å henges opp, søker man byggetillatelse. Norconsult lager en søknad på vegne av kommunen som eier. Kommunen som myndighetsutøver vurderer søknaden. I byutviklingsenheten jobber et høyt kvalifisert personell med byantikvariske problemstillinger. En person har sogar doktorgrad (med anseelse på nasjonalt nivå) innenfor temaet. Byggesaken blir altså betryggende faglig vurdert ut i fra et kompetent ståsted. Og avslått. Og Marit Bockelie skjønner ikke noe.

Med støtte av byens aviser uttrykker hun frustrasjon og skuffelse. Og med rette. På den ene siden gir kommunen henne pris for hennes kunstneriske innsats og penger for å lage en ny kunst som skal henges på sørveggen til Gyldenborg. På den andre siden avslår kommunen som myndighetsutøver prosjektet. Hva skal man tro? Hva skjedde? Og hva skal skje? Byrådet har erklært at ”hanen skal opp”. Det er for såvidt en grei beskjed, men hva med den faglige vurderingen? Betyr den ikke noe? Vel, det vil jeg ikke gå inn på her. Marit Bockelie er i denne sammenhengen et offer for kommunens manglende evne til å samkjøre / synkronisere sine eierinteresser mot sin formelle rolle etter lovverket (som myndighetsutøver).

Hun har rett og slett vært i god tro. Men rettferdiggjør dette at kunstverket blir hengt opp der hvor hun ønsker? Dette svarer jeg ikke på her.

Uansett peker jeg på at kommunen har et betydelig samhandlingspotensial. Å ikke utnytte dette potensialet resulterer i ukoordinerte og dårlige prosesser. Og kommunen kommer ut i et dårlig lys. Og politikerne ”tvinges” til å foreta valg de ikke på forhånd hadde tenkt. Og innbyggerne må ta konsekvensene.

Er nå min lille ”analyse”.