I Balsfjord tar de folkevalgte ansvar for eget lokalsamfunn. De kaster ikke korta og ber om å bli fjernstyrt fra Tromsø.
Ordfører Gunda Johansen har vist lederskap i ei tid der mange av hennes ordførerkollegaer undertegner intensjonsavtaler i øst og vest, uten tanke på hva det vil si å gi fra seg kontrollen over hvordan hundrevis av millioner offentlige kroner fordeles i eget lokalsamfunn. Som kjent er det et folkevalgt kommunestyre som bestyrer pengebruken.
LES DEBATTINNLEGGET: Sykepleierne flykter fra sykehjemmene. Hvorfor dro vi og hvorfor vil vi ikke tilbake?
Det folk i Balsfjord har forstått, i motsetning til mange andre kommuner, er at kvaliteten på skole og eldreomsorg ikke blir bedre om de skal styres 15 mil unna de folkene det angår. De har også skjønt at i en storkommune vil de vedtak som gjelder tjenesteutviklinga i Balsfjord, bli fatta av representanter som kanskje ikke har peiling på, og ikke kapasitet til å sette seg inn i, de sakene som har betydning for folk lokalt. Avstandene i Balsfjord er store nok som de er, og behovet for lokal kunnskap er helt åpenbart til stede.
Ved å bygge lokal kompetanse over år har Balsfjord kommune i dag en helsetjeneste innafor eldreomsorg og psykisk helse som langt overgår det Tromsø kommune greier å få til.
Som pårørende til nære slektninger som har mottatt helse- og omsorgstjenester fra Balsfjord kommune over flere år, og som lærerveileder for sykepleiestudenter som har hatt praksis i kommunen, har jeg erfart at helse- og omsorgstjenestene har utvikla både god kapasitet og kvalitet. De ansatte viser stor omstillingsevne når behovene endrer seg, og greier å skape et stabilt og tillitsbasert forhold mellom pasienter og personale.
Nærhet, lokalkunnskap og et godt arbeidsmiljø er avgjørende for at Balsfjord får mye omsorg ut av et trangt budsjett. Dette makter de, mens folkevalgte i Tromsø sliter innen eldreomsorg, samtidig som de kappes om å investere penger de ikke har, på prosjekter som badeland, oljehavn og kostbare veiløsninger. Hurra for Balsfjord!