Debatt

Sykepleiemangel i kommunen - hvorfor sluttet vi som sykepleiere?

Det er altfor mange dyktige sykepleiere som har flyktet fra sykehjemmene. Hvorfor dro vi og hvorfor vil vi ikke tilbake? Det har ingen spurt om.

Illustrasjonsfoto 

debatt

For fire år siden skrev jeg « En sykepleiers hverdag i den Nye Samhandlingsreformen» i avisa iTromsø. Mine tidligere sykepleiekollegaer sa den gang det var bra at noen beskrev hverdagen, men det hjelper så lite, vi blir ikke hørt.

Hva med i dag? Det er ikke blitt bedre, det vet vi. Like etter reformen ble innført for fire år siden, gikk vårt byråd (Frp) og enhetslederen offentlig ut og sa at de hadde brukt mye ressurser på forberedelsene og hadde kontroll! Sannheten var nok ikke helt slik, den opplevdes helt annerledes for «oss på gulvet». En avdeling som allerede var opptatt av andre pleietrengende pasienter og bemannet deretter ble «omgjort» til korttidsavdeling.

Den gang da, og nå, mangler kommunen sykepleiere og senger og er like lite tilrettelagt i henhold til samhandlingsreformen og utskrivningsklare pasienter. Millionene ruller ut av kommunekassa imens politikere bruker store ord på ansvarsfraskrivelse og skylder på hverandre – rød eller blå – det er for oss det samme så lenge vår tillit til systemet er brutt.

Det blir sagt at Mellomvegen skal åpnes i april, altså om få dager. Er det bemannet med kvalifisert personell, sykepleiere?

Det er altfor mange dyktige sykepleiere som har flyktet fra sykehjemmene. Hvorfor dro vi og hvorfor vil vi ikke tilbake? Det har ingen spurt om. Det er en tankevekker at det aldri ble utført medarbeider eller avslutningsamtale da vi sluttet. Det kunne ha vært nyttig informasjon til arbeidsgiver og for rekruttering. Det kan tyde på elendig og kunnskapsløs ledelse fra bunn til topp, og derav maktesløse sykepleiere som forsvant som følge av systemet og ukulturen.

Manglende varsling er et stort problem i kommunene. Helsearbeidere skal skrive avviksmeldinger når ting ikke fungerer. Men når mange av de ansatte ikke forstår hva som er forsvarlig pleie og verken har tid eller opplæring til å skrive avviksmeldinger, da hjelper det lite. Selv de som har denne kompetansen melder ikke avvik fordi de vet at denne informasjonen ikke kommer opp på det nivået som kan gi bedring.

En annen grunn er at vi blir oppfattet som «en klager». Det kan straffe seg i ulike former for utestenging. En vanlig «straff» er at man da ikke får de nødvendige ekstravakter som skal til for å fylle opp til 100% stilling. Dette gjør arbeidstakeren (oftes kvinner) sårbar og vi blir nærmest kneblet i å fremme ulike krav og er prisgitt arbeidsgiveren på grunn av muligheten for jobb. Det nytter ikke å gå i banken å søke om boliglån med en lavlønnet deltidsstilling på kontrakt.

Tryggheten skal systemet og lederne skape for sine ansatte slik at det blant annet skal være trygt å rapportere om sine eller andres feil som blir begått. Det skal ikke her være nødvendig å være seg selv nærmest, ikke si eller gjøre noe. Avviksmeldingene kan også, i et på forhånd utrygt og ledelsesløst system, virke som en måte å finne en syndebukk på og være med på å skape usikkerhet i stedet for å sette søkelyset på et system som ikke er bra nok. Da ender det opp med maktesløse sykepleiere som står alene og lett kan gjøre feil eller gi opp og slutte.

Opplæring for både sykepleiere og leger som skal overta pasienten i sykehjemmet må foregå på sykehus. Denne nye pasientkategorien kan være såpass innfløkt med sine diagnoser at de krever noe helt annet enn før, da beboere på aldershjem var der på grunn av alder og tilsyn.

Kanskje er det på tide å ta opp diskusjonen om vi overbehandler våre eldre. På grunn av lav bemanning og økte forskrifter og krav til behandling blir det ikke rom til individuelle hensyn. Det skal fagkunnskap til for å se at pasienten ikke døde fordi hun sluttet å spise, men at hun sluttet å spise fordi de hun var iferd med å dø. Da er det ikke lett å stå alene som sykepleier. Når du ser og skjønner dette samtidig som man må forklare og forsvare det for både pårørende, pleiemedhjelpere og ledelse. Å stoppe opp og gi en verdig død trenger både kunnskap, forståelse, samarbeid og ikke minst tid, mye tid og ro.

Det som burde handle om pasientens sykepleie blir i stedet omgjort til dokumentasjon, medisinske oppgaver, fylle opp vaktlister, arbeid som ikke er i nærkontakt med pasienten. I stedet blir de pleietrengende overlatt til ufaglærte som har liten eller ingen kunnskap om medisinsk observasjon og forebygging av sykdommer.

Når det har gått altfor langt i sykdomsforløpet får sykepleieren først beskjed. Da kan pasienten ha utviklet sykdom eller lidelse som kunne vært unngått. Noen ganger er det for sent. Grenselandet mellom behandling og overbehandling - liv og død - er fagkunnskap. Også evnen til å se at gamlefar trenger stell og barbering samt få han i dusjen siden det lukter gammel urin og sengen er skitten, det krever autoritet og erfaring av en helsefagarbeider.

Det er et paradoks at den unge assistenten sitter og mater den avmagrede demente damen uten å undersøke hvorfor hun nekter å spise. Ingen har oppdaget at hun har store sår i munnen etter langvarig antibiotikabehandling. Like lang tid tok det før de forsto at hun var urolig og syk av ubehandlet urinveisinfeksjon. Man kan ikke klandre de unge ufaglærte, de ble ansatt fordi de var billigst, de fikk heller lite eller ingen opplæring. Pårørende er i mange tilfeller like oppgitte, men våger ikke å klage eller stille krav siden de endelig har fått sykehjemsplass eller avlastning for sine eldre.

I mangel av kvalifisert personell blir ikke engang de med erfaringskompetanse prioritert når vaktlistene skal fylles. Dyktige voksne som har både erfaring og som har båret vårt helsevesen i alle år - nå koster de for mye å lønne. I år kom en lov om at man kan kreve fast ansettelse i den stillingsbrøken som man faktisk har arbeidet i. Vi lurer på om det er mange som våger å kreve større stilling. Tror ikke det, heller ikke at kommunen som arbeidsgiver tar initiativ til ordnede forhold for sine arbeidstakere. Det gjelder både fag og ufaglærte - å høyne lønn og tilsette nok helsepersonell i fulltidsstillinger.

Så lenge det ikke blir gjort, så lenge vil det mangle forsvarlig og verdig pleiekompetanse til våre eldre i kommunen. For oss er det ikke pasientene som er problemet, men arbeidsforhold der vi må yte til vi selv blir syke eller slutter.

Dette debattinnlegget er skrevet av fire sykepleire som har sluttet i jobben. De ønsker å være anonyme på grunn av belastningen det vil kunne medføre ved å stå fram i offentligheten. iTromsø kjenner identiteten til skribentene.