Jeg er for en reell regionalisering av Norge. Men jeg undervurderer ikke sentralkreftene i dette verdens mest sentralstyrte land. Etter å ha lest statsrådens pressemelding er jeg nesten blitt overbevist om at vi snakker forbi hverandre. Jeg vil ikke at velgerne skal tro de er med på reell desentralisering av makt, mens de i realiteten tas med på en ”liksomregionalisering”. Jeg vil derfor be om dyrebar spalteplass for å dele min tvil med leserne.

Statens klareste funksjoner er utenriks-, forsvars- og finanspolitikk. Den føderale (les: virkelig regionaliserte) stat desentraliserer de fleste øvrige offentlige oppgaver. For Norge er det å gå litt langt, men det kan neppe være tvil om at det foreligger et stort rom for spredning av statsoppgaver fra det sentrale Østland til de nye regioner. Uten slik desentralisering av makt til regionene snakker vi ikke om en regionreform slik enkelte skribenter tror.

En årsak til min skepsis er at statsråden foreslår 10 regioner. Hvis man skal få til en reell regionalisering av oppgaver, er det etter min oppfatning altfor mange. Norge er et lite land. Jo færre og større regioner, dess flere og større oppgaver kan/bør desentraliseres. Antall regioner burde etter min oppfatning være fem eller maks seks (øst (2), sør, vest. midt og nord). Det vil kunne gi livskraftige utviklingsregioner som fortjener reelt selvstyre med tilhørende virkemidler. Slike regioner burde ikke bare ha kostnader å bale med, men lovfestede tilstrekkelige skatteinntekter.

En annen årsak til min skepsis er at vi så sent som i 2010 gikk gjennom ”den store regionaliseringen” av Norge. Den endte opp med litt mindre enn ingen ting! Fylkene fikk overta ansvaret for det lengste veinettet bestående for en stor del av nedsarvete veier. Dealen var så god for staten at selv finansdepartementets byråkrater anbefalte den, uten utredning. Fylkene fikk ikke engang et eget vegvesen til å utøve oppgaven!

Viljen til regionalisering var god i Regjeringen Stoltenberg. Hvordan kunne det da gå så galt? Ikke vet jeg, men jeg kjenner motkreftene i hovedstaden. Jeg kan for eksempel tenke meg hva LO-Stat, Akademikerne, YS med flere sa til Jens når det ble klart at en regionalisering ville bety flytting av deres medlemmer til regionene? Det finnes imidlertid mange flere motkrefter i hovedstaden. Er det grunn til å tro at disse kreftene er borte bare fordi statsråden heter Jan Tore Sanner og kommer fra en borgerlig regjering?

En tredje årsak til min skepsis er at når statsråden skal lokke med nye mulige oppgaver for de nye regionene, nevner han opp alle oppgavene fylkeskommunene har i dag og ikke noe mer? Det er blant annet dette som får meg til å tro at man snakker om en fylkesgrenseregulering mer enn en regionalisering av Norge.

Statsråden sier de utreder ny fylkesmannsstruktur parallelt med regionreformen. Det er nesten ikke til å tro? Jeg trodde minstemålet for en regionalisering av Norge ville være å slå sammen fylkeskommune og Fylkesmannsembetet. Men staten stoler tydeligvis ikke på sitt eget folk! Selv om man har og får et folkevalgt regionalt organ med ny styrke og større selvstyre må staten (valgt av de samme velgerne) utøve ekstra kontroll i form av et eget fordyrende regionalt embete!? Klarere kan det neppe sies at det er STATEN Norge som skal superstyre det regionale Norge. Det er meget langt fra den regionale visjon Nordlys og Barlindhaug synes å ha sett.

Det sikreste målet på reell regionalisering av Norge er desentralisering av sentral forvaltning til regionene. Dette kan måles i antall statsarbeidsplasser (inkludert statlige foretak o.l.) som flyttes ut av det sentrale Østland (en sirkel på 50–60 km fra Oslo sentrum) til regionene. Først da vet man at reell forvaltning og politisk makt flyttes og regional styrke og styring etableres. Inntil man vet dette, anbefaler jeg at fylkespolitikerne tar saken med ro, avventer konsekvensene av kommunereformen og tenker på eventuelle grensejusteringer mellom fylkene. Det er ingen grunn til å forhaste seg i en så viktig sak som reell desentralisering av statlig makt til regionene.