Jeg befinner meg i sjiktet mellom å være olding og ungdom, det verste stedet å befinne seg aldersmessig. Gamlingene synes jeg er ung, barnslig og uerfaren. Ungdommene synes jeg er gammel og døll. Det er hardt å være meg, som en klok skotte sa.

Det er mai, en måned jeg har et noget ambivalent forhold til.

At sola kommer tilbake, snøen forsvinner og vi går mot lysere tider har også sine ulemper. Nå er jeg sannsynligvis litt over snittet interessert i fugler, jeg kalles ikke Fuglegon for ingenting, men mai er også ensbetydende med at måsene kommer tilbake.

At de lager liv og røre i sentrum kan jeg saktens leve med. Hva som verre er, er at de flygende rottene de siste årene har bestemt seg for å lage små måsunger rett utenfor soveromsvinduet vårt, og det med en slik intensitet at kona og undertegnede pådrar oss tiltagende komplekser.

Og om ikke lenge skal eggene sprekke og de små arvtagerne terrorisere oss med sine angstfylte smertehyl.

En annen lyd som hører til er lyden av russen. Rødruss, blåruss, svartruss, hvitruss og jeg vet ikke hva. Denne heslig unge gjengen som ubegripelig nok er over myndighetsalderen, og som fester, bråker og har seg i alt av buskas rundt om på øya.

Ikke reiser de seg på bussen heller. Ikke for at jeg tar buss, jeg går til og fra jobb, men likevel. Jeg er helt sikker på at de ikke ville reist seg heller.

Da jeg var liten, var russen en gjeng jeg så på med skrekkblandet fryd. De var jævla svære, de luktet øl og de lagde et helsikes leven gjennom hele første halvdelen av mai.

Faren min var lærer på gymnaset, som det het da, eller lektor, som det het da. Og derfor brukte han å invitere russen inn på kaffe og brus natt til hver 17. mai, sannsynligvis for å drepe gleden ved å forhindre dem forlystelsen i å vekke ham, slik tradisjonen krever. Men de var store, voksne, småfulle og skumle.

Etter hvert ble man selv eldre og russen ble mindre og mindre skummel for hvert år. Da jeg selv ble russ, vi snakker ti år bak i forrige årtusen, var russen på sitt aller kuleste.

1990-russen var både morsomme, gærne og samtidig dypt ansvarlige og faglige ambisiøse. Hvis noen fikk en svak karakter (for eksempel en K i norsk) var det utelukkende på grunn av svake lærerkrefter. Det var iallfall ingen som lot russefeiringen ødelegge for den faglige moroa.

Moroa, ja. For vi elsket undervisning, og vi var alltid disiplinerte og pliktoppfyllende. Pekene vi fant på var subtile og objektivt morsomme og vi drakk sånn akkurat passe mye. Ikke sånn at vi på noe vis var dølle, vi var herlig frigjorte og avbalansert crazy til det akseptable, men heller ikke sånn at vi var sanseløst drita eller uforsvarlig promiskuøse.

Dagens russ tisser og skvetter overalt, mens vi alltid gjorde det vi måtte i merkede områder ment for slikt. Selv de ivrigste av oss benyttet seg av bleier, kateter og bekken, alt for ikke å etterlate oss rester til sjenanse for andre.

Russebilene våre var helt rå (som regel av det norske merket Troll), men hadde aldri mangellapper fra Biltilsynet  eller annet klanderverdig å sette fingeren på. Og musikken ble avspilt uten fare for tinnitus (som i likhet med AIDS og klamydia var noe som ikke rammet nordlendinger på den tiden), på kvalitetsanlegg med god lyd.

Og det var dessuten god musikk, for vi hadde også bra musikksmak, sammenlignet med dagens russ. Da jeg var russ, var vi så forut for vår tid at bandene som spilte på russetreffet vi dro til i Stavanger i 1990 var DumDum Boys og Raga Rockers, band som da var på høyden av sin karriere for første gang, og som i år topper lørdagens program på Buktafestivalen.

Flott ungdomsmusikk med gode, samfunnskritiske tekster om piller mot møkkete vann, om å knaske solnedganger som drops, og å skrible på veggen, knulle på dass, pisse på vasken og ta seg «en rask en» og å elske på matta som ville dyr. Musikk med mening og dybde.

Men dagens russ? De hører bare på hul dunkdunk-musikk med tekster av seksuell karakter. Dum, uansvarlig musikk uten mening, med holdningsødeleggende konsekvenser som sender hele bunten ut i moralsk undergang.

Når jeg hører på dagens russemusikk og lukker øynene, tenker jeg at det må ha vært slik det hørtes ut da Trubadurix, skalden i Asterix, spilte harpe og sang.

Trubadurix, musikeren som fremfører musikk så utålelig at den alene kan fremkalle regn.  Så tenk på det, russetufser, om dere blir plaget av kulde og styrtregn i russetida deres. Det er bare ren karma, en straff for den elendige musikken dere hører på.

Dessuten er det direkte opprørende å høre dem synge vår egen musikk, som vi stolt fremførte og håpte skulle gå arv i arv, for eksempel den viden kjente og folkekjære «Shikkelakke». For oss var det ikke bare uansvarlig tøv, men et kamprop med mening.

På slutten av regla, når vi sang «Shikkelakke, bommelakke jazz bom bøh/ Julekake, julekake hjembakt brød», var det for å hylle skikkelig god kvalitetsjazz, prise våre mødre som lagde julekaker (nå spiser de kaker og sjokolade hver dag, og verdsetter ikke herligheter som fattigmenn og sirupssnipper) og som bakte deilig brød til skolematen.

I dag tror ungdommen at hjembakt brød er hovedstaden i Jugoslavia.

Vi var i grunnen perfekt, da vi var russ. Noe å strekke seg etter for dagens lømler og russepakk. Ikke kan de latin heller.

Verden går sannelig bakover, så er det bare å ønske alle dere over 40 lykke til og be dere stålsette dere for de neste ukene.

Det blir ikke lett, men sammen skal vi holde ut og klare det.