Under Arctic Frontiers Business i neste uke vil vi foreta et dypdykk i muligheter og utfordringer rundt vår bruk av havet til næringsformål, inkludert diskutere om fremtiden for norsk oppdrettsnæring ligger i havanlegg eller i lukkede anlegg.
Folk som lever ved hav har alltid levd av det havet kan by på av ressurser. Med teknologisk utvikling har vi utnyttet stadig flere av havets marine og geologiske ressurser. Vi tar nå eksempelvis for gitt det økonomiske fundament som petroleumsnæringen har bidratt til i Norge og den teknologiske utviklingen som har muliggjort dette.
I det såkalte grønne skiftet så inngår også det blå. Det snakkes i dag om at vi i større grad må bygge vår fremtid på basis av fornybare havressurser. I det nye ordskiftet om havet, som inkluderer begrep som havnæringer og havrommet, så kan man få inntrykk av at dette å leve av havet er noe nytt. Det er det jo ikke. Det vet vi havfolk. Det som er nytt er at den teknologiske utviklingen har gjort det mulig for oss å utnytte havet til flere formål enn den tradisjonelle høstingen av fisk, skalldyr og sjøpattedyr. Her snakker vi om oppdrettsnæringen, om levendelagring av torsk, om mineralutvinning på havbunnen, om fornybar energiproduksjon i form av vindmøller til havs og om marin bioprospektering. På Arctic Frontiers vil vi foreta en gjennomgang av de muligheter og utfordringer som ligger i eksisterende og fremtidig bruk av havet til næringsformål, inkludert i dette utviklingen i oppdrettsnæringen. Et viktige spørsmål her er om vi går til havs og satser på offshore akvakulturanlegg eller på land i form av lukkede anlegg.
Alle næringer som utnytter naturen til verdiskapingsformål setter sine spor. Det være seg fiskeri, naturbasert turisme, petroleumsnæring eller oppdrett. Det som er sentralt i en bærekraftig utvikling, er at vi i bruk av naturen til næringsformål ikke forringer fremtidige muligheter til økonomisk verdiskaping, verdien av naturen til rekreasjonsformål eller reduserer biologisk mangfold. Debatten rundt lakseoppdrett illustrerer den vanskelige balansegangen mellom økonomisk og miljømessig bærekraft. Om vi ser på miljøbekymringene tilknyttet oppdrett inkluderer dette en usikkerhet rundt effekten av lakselus og rømming på ville laksebestander, effekter av oppdrett på vill marin fisk og effekter fra oppdrett på bunnfauna. Når det gjelder luseutfordringen så har norske oppdrettere tatt i bruk ulike teknologiske og medikamentelle metoder for å løse problemet. Disse inkluderer snorkelmerder, luseskjørt, hydrogenperoksid og bruk av rensefisk som spiser lus av laksen. Den store diskusjonen nå går imidlertid på om en fremtidig laksenæring skal gå til havs i såkalte eksponerte anlegg eller til lands i form av lukkede anlegg. Disse temaene diskuteres på næringsdelen av årets utgave av Arctic Frontiers som går av stabelen 24. og 25. januar på the Edge i Tromsø. Gjennom innlegg fra aktører som Innovasjon Norge, Sintef, og ikke minst Nordlaks, som nylig har blitt tildelt 10 utviklingskonsesjoner, vil vi få en gjennomgang av tematikken eksponerte anlegg til havs. For å lære mer om lukkede anlegg har vi invitert en dansk foredragsholder fra legobyen Billund.
Partner til Arctic Frontiers, Akvaplan-niva ved Framsenteret i Tromsø, har gjennom flere år samarbeidet med selskapet Billund Aquaculture på tematikken lukkede anlegg og da spesifikt på såkalte Recirculating Aquaculture Systems (RAS). Nå har altså vi i Arctic Frontiers invitert direktøren i Billund Aquaculture, Bjarne Hald Olsen, til Tromsø for å dele erfaringer rundt design, installasjon og service ved RAS anlegg. Billund Aquaculture har bygd mer enn 100 RAS anlegg i 28 ulike land og har gjennom dette samlet teknisk og biologisk erfaring i planlegging og konstruksjon av RAS installasjoner for over 25 ulike arter varm- og kaldtvannsarter.
I tillegg til potensialet for redusert luseproblematikk og rømming så kan RAS anlegg gi norske oppdrettsaktører mulighet til å produsere arter som de til nå ikke har satset på men som det finnes en stor etterspørsel etter i internasjonale markeder. Eksempel på slike arter er piggvar, tunge og havabbor. På sikt kan dette representere et like stort potensial som det vi ser i dagens lakseproduksjon.
Det er viktig å ha med seg at nye oppdrettskonsepter som er under utvikling til havs eller på land i Norge nok ikke vil erstatte men utgjøre et viktig supplement til dagens etablerte produksjonssystemer. Vi ser allerede et eksempel på landanlegg som supplement gjennom at produksjon av storsmolt eller post-smolt fra landanlegg tas i bruk i den etablerte lakseproduksjonen. Det pågår i dag også en utprøving av lukkede merdanlegg som ligger nærmere land på mer beskyttede lokaliteter. Slike anlegg anvender dypvann med antatt mindre patogener (bakterier, virus, parasitter etc.). I tillegg kommer dette at faren for rømming er redusert fra slike anlegg.
En bærekraftig verdiskaping tilknyttet havet generelt og kanskje oppdrettsnæringen spesielt, avhenger av at vi utforsker alle muligheter og at vi tester disse opp mot hverandre. Da kan vi, som Trond-Viggo Torgersen’s fiskerkarakter uttaler i den berømte filmsnutten «Ka sku vi gjort uten havet», også i fremtiden «speile sjela vårres i havets fine klarhet».
