Kommentator Egon Holstad kommer med en klar utfordring til landets politiske partier. Faktisk gir han oss en liten skjennepreken. Det må vi tåle, for saken han løfter er særdeles viktig; Befolkningens psykiske helse.
Les Egons kommentar «Folk tar sine liv i verdens lykkeligste land»
Egon peker på det tragiske faktum at over 500 personer tar sitt liv hvert år, i tillegg til mørketallene vi vet er der. Har så den frittalende kommentatoren rett i at politikerne ikke bryr seg? Nei, er mitt svar. Her mener jeg faktisk at den gode Egon tar feil.
Det har skjedd mye de siste årene med tanke på større åpenhet omkring psykisk sykdom. Nå er jeg noen år eldre enn Egon, men jeg husker godt hvordan dette ble håndtert i min barndom og ungdom. Dersom noen hadde «nerver» som man gjerne kalte psykiske lidelser den gang, ble det ofte omtalt med hviskende spådommer om at den plagede kanskje kom til å «havne på Rønvik» eller måtte «inn på Åsgård». Vi ungene grøsset bare ved tanken på de angivelig grusomme stedene, som vi nesten ikke våget å nevne ved deres rette navn.
Arbeidet med å styrke det psykiske helsefeltet fikk et løft med den nasjonale opptrappingsplanen for psykisk helse fra 1998 til 2008. Planen ble initiert av Jagland-regjeringen og videreført av regjeringene som kom etter. Arbeidet satte psykisk helse på dagsorden, både politisk og i befolkningen generelt. Flere personer har underveis våget å stå fram med sin historie: fra statsministre til profilerte næringslivsfolk og kjente artister. Den dyktige Tromsø-artisten Lene Marlin brøt tausheten da hun fortalte at psykiske plager var årsaken til at hun valgte å trekke seg tilbake fra rampelyset. Lene Marlins åpenhet rundt sin sykdom bidro utvilsomt positivt og ga styrke særlig til unge som sliter.
Nå er det heldigvis slik at psykisk sykdom ikke nødvendigvis fører til selvmord eller selvmordstanker. De fleste som kontakter helsetjenesten for psykiske plager får hjelp gjennom behandling og oppfølging. Men mange opplever at hjelpen som tilbys er utilstrekkelig og enda flere unndrar seg kontakt med helsetjenesten. Selvmordet har ofte et uklart bakteppe. Stadig hører vi om mennesker som uten forvarsel har tatt sitt eget liv, til sjokk og fortvilelse for de etterlatte. Like fullt er det nok slik at de fleste som gjør slutt på livet for egen hånd lenge har levd med et mørke, med åpne eller skjulte psykiske lidelser. Tidlig innsats og åpenhet er nøkkelfaktorer for å kunne hjelpe mennesker før psykiske plager utvikler seg til det verre.
Egon Holstad har tatt for seg hjemmesidene til de ulike partiene og mener det står dårlig til med engasjementet for psykisk helsearbeid. Jeg håper Egon vil ta en nærmere kikk på Arbeiderpartiets side. Hvis han klikker seg inn i vårt nye programforslag, vil han se at det psykiske helsearbeidet er ett av fire hovedpunkter i Arbeiderpartiets helsepolitikk i årene som kommer. Her er vi særlig opptatt av tidlig innsats og forebyggende helsearbeid i kommunene, der folk bor. Derfor vil vi utarbeide en tverrfaglig opptrappingsplan om psykiske lidelser, forebygging og tidlig helsehjelp.
Vi foreslår å øremerke midler til tverrfaglige skolehelsetjenester og helsestasjoner, samt gjøre psykisk helse til en del av kompetansemålene til skolen. Vi vil også etablere lett tilgjengelige lavterskeltilbud i flere kommuner med mulighet for drop-in, som Familiens Hus og Ung Arena, og åpne for «e-helsesøster» slik at ungdom kan kontakte skolehelsetjenesten gjennom digitale plattformer. En nasjonal bemanningsnorm for skolehelsetjenesten, i tråd med Helsedirektoratets anbefalinger, er også blant våre forslag. Mange med psykisk sykdom vil kunne stå i jobb eller komme tilbake i jobb, dersom det legges til rette for det. Arbeiderpartiet vil ha programmer som muliggjør dette og øke bruken av gradert sykemelding.
Egon raljerer en smule over Arbeiderpartiets slagord «Alle skal med». Jeg for min del er overbevist om at dersom vi klarer å realisere fullt ut den ambisjonen som ligger i det slagordet, vil vi også vinne mye på helseområdet. De viktigste arenaene for god folkehelse er nemlig ikke helsetjenesten eller sykehusene, men det samfunnet vi alle er en del av. Utenforskapet produserer mye uhelse. Et helsefremmende samfunn må sørge for at alle har et arbeid å gå til, en god fellesskole, likeverdig tilgang til helsetjenester og like muligheter for den enkelte til å kunne følge sine drømmer. Vel så viktig som helsetjenestene, er kvaliteten i det fellesskapet vi bygger samfunnet vårt på. Det er i dette spennet befolkningens helsetilstand – også vår psykiske helse – formes.
