Tidligere ordfører Herman Kristoffersens nylige utfall mot Bodø har vakt oppsikt. La det være en mer perifer lokalpolitiker tillatt å komme med noen bemerkninger.

Bodøs intense bestrebelser for å overta Tromsøs rolle som landsdelens største, viktigste og beste by bør være velkjent. Bodøværingene er dyktig, det er det ingen tvil om. Overgangen mellom dyktighet og sleiphet kan imidlertid være glidende – det skal vi selvfølgelig også være oss bevisst. En interessant side ved deres taktikk er å melde seg inn og ut av Nord-Norge – alt etter hva som måtte passe.

Faktum er at de i Bodø oppnår resultater i så stor grad at det vekker åtgaum ellers i landet, spesielt hos styrende myndigheter. Der honoreres de ambisiøse bodøpolitikerne i forbløffende grad – sist gjennom milliardstøtte til den nærmest vanvittige planen om å flytte flyplassen noen hundre meter.

I Bodø har man fått et fremtidsrettet, monumentalt veisystem på plass (selvsagt ved hjelp av bompenger – som sør i landet). Så fikk man lokaltog – «Saltenpendelen» - etter systematisk, mangeårig arbeid. Mot alle odds, befolkningsmessig sett. Sammenlign så med tilstanden i Tromsø, hvor det er om å gjøre å UNNGÅ firefeltsveier og store kryss.

Man har en offensiv byutviklingspolitikk, hvor alle føringer som er gitt av de siste regjeringer (røde som blå) om kompakt byvekst følges til punkt og prikke. De har som ambisjon å bygge boliger for flere tusen mennesker i sentrum av byen. Redselen for høye bygninger er ikke så hysterisk tilstede som i Tromsø; de har bestemt seg for å markere den sentrale delen av byen med fire høye punkthus.

I Bodø gjør de simpelthen alt det vi i Tromsø BURDE gjøre. De gjør alt det vi har snakket og snakket om i årevis – men aldri får til: Enten på grunn av politisk trollskap, byråkratisk firkantethet – og/eller et protestdemokrati som hemmer byen voldsomt. Dette rammer spesielt Tromsø sentrum.

Jeg hadde stor sans for Herman Kristoffersen da han var ordfører. Han hadde dristige og utadvendte tanker – han hadde vyer. Han gikk utenom opptråkkede stier. På samme måte som Erlend Rian gjorde han byen litt større enn den er. Og det er et poeng i seg selv her hvor vi befinner oss i utkanten av landet – og verden.

Derfor blir jeg bedrøvet når jeg merker at Herman av i dag ofte minimaliserer egen by. Da minner han meg om de mest traurige gamlingene i Tromsø Høyre. Han kaller Tromsø for en bitteliten by. En by som er altfor liten til å ha parlamentarisme. En småby hvor det ikke er nødvendig med bompenger, bedre kollektivtrafikk eller høyere veistandard. En by hvor «noen har snakket sammen».

Har Herman Kristoffersen noen ganger hørt bodøværinger omtale egen by på samme måte? At en så bitteliten by som Bodø ikke trenger firefeltsveier, trafikklys, «høyhus» - eller universitet? Neppe. Og deri ligger en forskjell mellom Tromsø og Bodø som er direkte slående.

Mitt poeng er dette: Vi lever i byenes tidsalder. Det er stor og skarp konkurranse byene imellom – også innad i Nord-Norge. I Tromsø vil vi visst ikke helt innse dette; vi er jo størst og best uansett!

Det er nettopp på det punktet vi feilvurderer. I Bodø har man for lengst oppdaget at det på mange områder er svært lite som skal til for å slå Tromsø. Kanskje særlig på byutviklingsfronten.

Derfor ber jeg både Herman og andre «byguta» og tromsøpatrioter om å ta seg kraftig sammen. Det bør være under vår verdighet å sjikanere byrivaler som foretar seg rasjonelle ting.

Vi bør heller innse at Tromsø, særlig som viktig by i nordområdene, trenger en «New Deal». Om ikke i Roosevelts ånd, så definitivt i Bodø-ånd.