Selvfølgelig trenger våre syke og gamle pleie, også av private aktører. Den opphetede debatten etter oppsigelsen av kontraktene, viser heldigvis at svært mange bryr seg og føler seg berørt av situasjonen og usikkerheten som inntreffer etter 2019.

Ordfører Kristin Røymo har i byens aviser, forsøkt å forsvare seg imot den massive kritikken. Avisinnlegget bærer preg av enkle generelle betraktninger – om politikkens finurligheter, og om Tromsø kommunes store ambisjoner. Eldreomsorgen er allerede proklamert som perfekt og velfungerende av Gunhild Johansen. Slik at Tromsø kommune ikke lengre trenger fylle private tjenester i «den lille spissposen» dette dog er begrenset til.

Med 13,5 prosent sykefravær innen tjenesten til Tromsø kommune, taler det alene for at man driver en virksomhet som ikke er optimal. Enn så lenge man ikke har kontroll med egen drift, bør Tromsø kommune være svært glade for at private tjenester står klar til å hjelpe.

«Hybridkommunistene» ser spøkelser, ransmenn og profitører i et opplyst Rådhus, og nekter å ta inn over seg at noen velger bort den kommunale tjenesten. Ordfører Sture Pedersen (H) i fattige Bø kommune i Vesterålen har ikke slike fobier. Kjøpmannen og bokhandleren Sture, har en lang livserfaring sammen med sine sambygdinger og senere politikerkollegaer. På tvers av partigrenser løste de utfordringen i eldreomsorgen ved å hyre inn private aktører innen psykiatri og spesialisthelsetjenester. Denne kommunen som sliter med befolkningsnedgang, eldrebølge og svak næringsøkonomi, har nå fått frigjort kapasitet innen helse, over på prioriteringen – nemlig eldreomsorg.

Tora Jakobsen (102) er Bø kommunes eldste – åndsfrisk som en 50 åring. Hun forteller med stor entusiasme om ordføreren og politikerne, og ansatte på Bøheimen, som tar så godt vare på alle. At de får servert nydelig, fersk mat ifra eget kjøkken, hver dag. Tora fremsnakker ordføreren som stadig er innom for å gi henne en klem. Ordførerklemmer og sprøstekte torsketunger tar jeg fortsatt i på – legger hun til, imellom en hjertelig latter. Tenk, for en hyggelig historie fra en liten kommune, hvor mange fortsatt er opptatt i yrker det lukter av, som landbruk, fisk og havbruk, eksotisk for mange nye ankomne turister.

Helseprivatforetaket «Aleris» har vel 30 ansatte i lønn, leier bygninger, kjøper inn tjenester lokalt, og betaler skatt til kommunen. Sykefraværet er minimalt, og alle kommunens innbyggere mellom 0–102 år har fått et optimalt helsetilbud. Av Bø kommune – hvor man ikke er redd for utradisjonelle løsninger – kan man lære mye.

Men i Tromsø føler de eldre skyldfølelse, ved at kommunen fremstiller seg selv som velgjørere. Ved å late som at overforbrukte penger tas ut av egen lomme, for å få til god eldreomsorg. De må begynne å forstå at pengemangel sørger de selv for, ved dårlig organisering, bruk av sykepenger og vikarer. Penger bør de absolutt ikke snakke om, hvor både politikere og etatssjefer nylig har bevilget seg selv skyhøye møtehonorarer og lønninger. Var det noen som snakket om politikerforakt? Det er verre, mange er forbannet.

De fleste som nå trenger hjelp til helse og omsorg, er generasjonen som ble voksen under krigen, og som har sørget for vår og nye generasjoners velferd. Underveis har de av egne penger betalt til både skatt og trygdekasse. Som skal stå til disposisjon når sykdom eller behov i alderdom, melder seg. Når tjenesten svikter er det absolutt ingen – verken brukerne selv eller pårørende som bryr seg om hvor pengene kommer fra, eller hva politikerne tror og mener. Hjemmeboende eldre bruker ikke tid, egne eller pårørendes siste krefter på å forhandle med Tromsø kommune.

Det er ett ubehagelig faktum for mange at temaene omkring enkeltmenneskets valgfrihet har vært ført av Fremskrittspartiet. Særlig har helse og eldrepolitikk vært en fanesak for Carl Ivar Hagen og deres helsepolitiske talsmann John Alvheim (1930-2005), som gjorde en utrettelig innsats – blant annet for gjennomføring av valgfrihet innenfor eldreomsorgen.

Nå sist har Stortinget bestemt at eldreomsorg skal sidestilles med andre valgfrie helsetjenester. Vel å merke med kommunens vilje og politiske velsignelse. Men den finnes altså ikke i vår kjære hjemby Tromsø.

Vår forrige byregjering fikk igangsatt mye innenfor eldreomsorgen, også fritt brukervalg. Gunhild Johansen kan kun sole seg i glansen av tiltakene i øyeblikket. Inntil guds jammerdal åpner seg når man oppdager at penger til ansettelser og drift av blant annet Helsehuset og Otium er brukt opp til badeland og annet ødsel. Samhandlingsreformen har lagt sten til byrden, hvor pasienter skrives ut for tidlig. De flyttes som «vekslepenger» imellom institusjonene, eller hjem, i et kynisk politisk spill.

De aller fleste eldre, også de med høy alder, klarer seg meget godt selv. Tilsyn og enkel pleie melder seg ofte først. Alder følger naturligvis alder. Og noen ganger er det deres barn, som selv står på terskelen til å bli pensjonister, som må ta fatt i mangelfulle omsorgstjenester.

Det er selvfølgelig først og fremst en glede å ha foreldre med seg inn i egen alderdom. Livets start med omsorg og trygghet ifra mor og far, glemmes ei. I andre enden av livsløpet er det oss, barnas, tur til å fylle den samme rollen. De heldige er eldre som har nær familie eller omsorgspersoner rundt seg. Verre kan det være for dem som ikke har tilstedeværende til å ta vare på deres interesser og være pådrivere.

Hvem er det da som melder eller klager på at kveldsbesøket uteble for åttende gang på kort tid? Eller at hjemmet blir invadert av 18 forskjellige personer. Likeså at unge studenter og ufaglærte beklager under besøket at man ikke er opplært til å måle blodtrykk eller kan funksjonen på badevekta. For den som er i stand til å følge med, ligger klientprotokollen på kjøkkenbordet, urørt. I søppelbøtta ligger dagens levering av mat ifra kommunens sentralkjøkken, som Dagsrevyen allerede har karakterisert som hjemmehørende der.

Ressurssterke pårørende finner seg selvfølgelig ikke i slikt. Men etter timer og dager med ringing og sporing etter møtetrengende ansvarlige, gir man opp. Selvfølgelig får man overført tjenesten til alternativet, det private omsorgsapparatet. Med en enkelt telefon får man kontakt, eller mottar en SMS – melding om avvik. Den gamle kvikner til og forteller om «de nye damene, som gir seg mer tid». Så følger den tankevekkende kommentaren: «Jeg synes synd på damene ifra kommunen som alltid hadde det så travelt, jeg likte dem alle».

Ingen må rette kritikk eller underkjenne alle de vidunderlige menneskene som er ansatt for å hjelpe syke og gamle. Enten de er ansatt på sykehus, i Tromsø kommune eller hos private aktører. Om tiden ikke er tildelt, eller at vikarer mangler opplæring, påhviler ansvaret kun oppdragsgiveren, denne gang Tromsø kommune. Takk til dere alle som har valgt et yrkesliv med ansvar for samfunnets mest krevende oppgave, å pleie syke og gamle. Stå på, kjemp for et bedre arbeidsmiljø, kompetanse, lønn, og en ny giv med arbeidsglede.

Husk det er stortingsvalg til høsten, og en ny mulighet om et par år. Kommunevalget, like før kontrakten til private aktører innen eldreomsorgen i Tromsø, går ut. Er du snart pensjonist bør du snarest melde deg inn i «Seniorsaken», det hjelper også.