Ethvert valg er et valg om verdier. Derfor angår høstens valg oss alle. For det handler om våre liv og fremtiden. Men verdier kan som kjent være så mangt, også de såkalte «kristne grunnverdier».
Partiene er som vanlig opptatt av å kapre «kristenfolkets»velgere. De er ivrig fiskere i «kristenfolkets dam.» Men dette er ikke noen ensartet gruppe, selv om lavkirkelige som bygger på Bibel og bekjennelsen egner seg som «kristenfolket.» Utvider vi begrepet har ikke KrF flest kristne velgere. Det er nok Ap.
Når kristentroen påvirker noen politikeres avgjørelser for eksempel i lovgivningen, er naturligvis det helt legitimt. Men en slik kristen påvirkning gir ikke avgjørelsen en kristen legitimitet. Hvis noen hevder det, blander de det verdslige og det åndelige regiment sammen og gjør kristendommen til en lovreligion. Og hva en lovreligion fører til, skulle det ikke være nødvendig å komme nærmere inn på.
Jeg prioriterer daglig
hva jeg skal irritere meg over. Men debatten om hva som er kristelig politikk som reises under hver valgkamp, har jeg ikke helt klart å la være å irritere meg over. For når det går mot valg, blir det ofte et tema om hvordan de kristne bør stemme.
Det er alltid viktig å understreke våre grunnverdier. Dersom samfunnet lar disse verdiene flyte, vil markedet overta helse styringen. Da vil de svake hjemme og ute bli taperne. Felles for oss kristne er en jo nettopp en tro som utfordrer til engasjement for fattige og svake, og en rettferdig fordeling. Stadig større ulikheter i samfunnet er ikke særlig solidarisk. Dette bør kirkens ledere fordømme offentlig!
Når enkeltindividet ikke settes fremfor fellesskapet, er det nødvendig å tenne varsellampene. Og det skal et visst mot til å stemme på partier som gjennom sine «kristne grunnverdier» skaper angst for det ukjente og fremmede! For det er langt fra det jeg vil kalle en kristen politikk!