«Budsjettet og økonomiplanen inneholder prioriterte oppgaver og beskriver ordinær drift. I tillegg til dette vil fylkeskommunen prioritere å vri ressursbruk inn mot sammenslåingsprosessen. Det kan forventes økt reisevirksomhet og økt overtidsbetaling i de neste to årene. Dette er kostnader som må tas innenfor de respektive sektorene. Fra departementet er det gitt tilskudd til sammenslåingsprosessen på 30 mill. kroner (15 mill.kroner per fylkeskommune). Erfaringer fra Trøndelag viser at om lag 27 mill. kroner av dette har gått med til IT-infrastruktur. I tillegg kommer møtegodtgjørelser, reiser og oppholdsutgifter og andre kostnader. For eksempel kostet det felles fylkestinget i Kirkenes om lag 1 mill. kr.» Dette sitatet er fra fylkesrådet i Troms’ forslag til budsjett 2018 og økonomiplan 2018–21 for Troms fylkeskommune.

Helt innledningsvis beskriver fylkesrådet sitt eget forslag slik: «Innstilling til økonomiplan er i balanse, men praktisk talt uten avsetning til disposisjonsfond eller egenkapital til investeringene». Og fylkesrådet skriver (lakonisk): »Den økonomiske stillingen til Troms fylkeskommune er utfordrende». Saken behandles i fylkestinget denne uka.

De siste ukene har det vært stor oppmerksomhet om forhandlingene mellom Troms og Finnmark fylkeskommuner om sammenslåing. Navn og hovedstad har vært i fokus i media, og møtedeltakerne har gitt fremstillinger av møtenes innhold og karakter som er totalt forskjellig. For oss som har annenhånds kunnskap om møtene er det i alle fall et tydelig bilde at det er svært ulik virkelighetsoppfatning om hvordan møtene har forløpt.

Jeg har ikke kunnskap om Finnmark fylkeskommunes økonomi, og skal ikke uttale meg om den.

Men når økonomien i Troms fylkeskommune blir presentert slik jeg har sitert, fremstår regionreformen og sammenslåingsprosessen som et fullstendig absurd teater. Over mange år har fylkeskommunene vært under nedrigging som et tredje forvaltningsnivå mellom staten og kommunene. Ap, H, og Frp har i stor grad vært samlet om dette.

Den største oppgaven, spesialisthelsetjenesten, ble fratatt for 15 år siden. Så fikk man en tilsynelatende retrett på denne utviklinga i 2010 da fylkesveiene ble overført. Fylkeskommunene skulle også bli «utviklingsaktører». Som vi vet er det bare for Troms en underfinansiering på fylkesveinettet på 7–8 milliarder kroner for en forsvarlig standard. Under nåværende regjering, fra 2013, har det i tillegg vært en stadig større underfinansiering av fylkeskommunens samlede driftsoppgaver. Beskrivelsen som fylkesrådet gir av den økonomiske situasjonen er derfor på ingen måte overdrevet.

Men hvorfor går ikke alarmen? Hvorfor sier ikke fylkesrådsleder Willy Ørnebakk (Ap): «Regionreformen er fullstendig uforsvarlstortig å gjennomføre med den økonomiske situasjonen Troms fylkeskommune er i. 15 millioner for å dekke sammenslåingsprosessen er fjottpenger!» Nei, i stedet går fylkesrådet, med Sp, Ap, KrF og V, med fynd og klem i gang med sammenslåinga, og fremstår som «den flinkeste og lydigste eleven i klassen». Dette på tross av at Finnmark fylkeskommune ikke ønsker sammenslåing.

Fra Rødt gir vi full støtte til Finnmarks motstand mot sammenslåing med Troms. Bare med grunnlag i rask gjennomgang av Troms fylkeskommunens økonomi, som også media burde sette søkelyset på, er det helt åpenbart at en helt sentral effekt av sammenslåing vil bli enda sterkere sentralisering av viktige samfunnsfunksjoner, og svekking av distriktene. Dette vil ramme alle oppgavene som fylkeskommunene har. Ikke minst vil det gjelde skolestrukturen for videregående skoler og det vil gjelde fylkesveinettet, båt- og busstilbudet.

Selv om Stortinget nå har gjort endelig vedtak om sammenslåing av Troms og Finnmark fylkeskommuner er det fullstendig uforsvarlig å gjennomføre den med de økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene som nå foreligger.