Det er 500 år siden den største reformatoren av dem alle, Martin Luther, endret den kristne kulturen. Luther ønsket en endring – og fikk den. Han ville visst mest protestere på forhold han mislikte innenfor den katolske kirka.

Reformatoren ønsket blant å la den store mektige kirka – med presteskap – komme nærmere folk flest og ikke utøve den voldsomme graden av makt som tro og utdanning førte med seg.

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner tok tidlig mål av seg til å bære den kommunale reformatorkappa. Både prosess og resultat handler også om maktfordeling. Målet er større, mer robuste kommuner med økt makt og myndighet. Så langt har Sanner båret reformatorkappa i fire år.

En lang rekke kommuner har mer eller mindre frivillig slått seg sammen. Men sammenslåingsiveren har avtatt på vei nordover. I Finnmark er det bare to kommuner så langt som blir én. Til gjengjeld skal fylkene Troms og Finnmark bli ett – uten at noen helt ser hvordan og hvorfor.

Stadig flere offentlige oppgaver krever stadig flere spesialister. Skal Norge forvaltes, som seg hør og bør, må fagfolkene fordeles utover som et ferniss over det ganske land. Uansett blir det ikke nok fagfolk til å bemanne alle konsekvenser av alle reformer.

Begrunnelsen for å slå sammen norske kommuner er flere. Men et av de sterkeste argumentene er å gjøre at kommune-Norge bli sterkere og gi dem regionale oppgaver.

Kommunereformen blir langt på vei et argument for å fjerne oppgaver fra fylkeskommunen; ansvaret for videregående skoler, for busser og ferger, for regionale museer og for regionale planer kan alt tillegges nye store kommuner. Da er det lite regionale oppgaver tilbake.

Tar vi en titt på kartet, er det ikke innlysende hvorfor regionale planer i Vest-Finnmark skal samordnes med Troms, eller busser på Kvaløya skal samordnes med rutegående trafikk til Ekkerøy ved Vadsø. En slik samordning hadde vært enklere om skolevalget var fritt og stipendordningene romsligere.

Men fortsatt koster en flybillett fra Harstad til Vardø mellom 4000 og 7000 kroner – hver  vei, billigste dager i desember. Vi snakker om det som skal bli én region og samordning? Hva nå det er.

De siste årene har reformminister Sanner gitt kommunene større ansvar for å styre i eget reir. Staten, på sin side, vil gjerne ha mest mulig tjenester produsert lengst mulig unna. De har på sin side opprettet en masse nye stillinger i tilsyn og direktorat som skal styre statens ansvar og interesser der ute.

Likevel har regionale planer vært en viktig faktor i planleggingen av morgendagens samfunn. De har staket ut en retning, men uten å ha for stor makt – i alle fall til å sette planfoten ned og stoppe prosjekter der kommunene har sagt ja.

Fortsatt har fylkeskommunene rett til å si nei i mange saker, men makten over kommunene er større grad overført til statens menn – til fylkesmennene og til direktoratene.

Disse er statens representanter som passer på demokratiene der ute. Embetene følger fylkesgrensene – snart regiongrense. For at regionreformen skal framstå som en vellykket reform, skal antall fylkesmenn bli færre. Vi får sterkere kommuner, og sterkere regioner der fylkesmennene har statens såler på føttene og kommunenes rådmenn på fingerspissene.

Midt i dette sitter de nye regionene og krangler om navn og hvor regionhusene skal være, hva de skal hete og hvem som skal bestemme mest – i egne hus.

Det langt viktigere spørsmålet om hvilke oppgaver de skal ha og hvilken posisjon de skal innta, er lagt til side. Samtidig fosser nye, store og sterke kommuner frem og står klare som egg til å ta på seg oppgaver som samferdsel, som videregående skoler og overordnet planlegging – alt sammen oppgaver som lå og ligger hos fylkeskommunene.

Det store spørsmålet er ikke hva Troms og Finnmark bør hete, eller hvor administrasjonen skal ligge. Mer usikkert er det hva alle disse forvaltningsansatte skal forvalte, og hva kontorlyse skal opplyse.

Foreløpig har ikke reformator Sanner bestemt seg. Fjerner han oppgaver fra Fylkesmannen, faller stordriftsfordelene vekk – og prinsipper om hva statsforvaltningens kal gjøre blir brutt. Overføres nye oppgaver fra kommunene til det regionale nivået, forsvinner begrunnelsen for kommunereformen.Tilbake står de gamle fylkeskommunene ribbet, forfrosne og uten helt å skjønne hva som traff dem. De reformerte jo som bare det, forhandlet og snakket og ble skjære uenige om alt. Både på tvers av fylkesgrenser og regiongrenser.

Spørsmålet er om regionreformen blåser opp dette nivået så det sprekker? Kanskje hadde det vært smartere å latt fylkeskommunene på et litt mindre ambisiøst nivå bli bistandsarbeidere i kommuner der omstillingsmotstanden er stor, og kompetansemangelen tydelig.

Mange norske kommuner hadde fortjent en slik bistand. Fylkeskommunene hadde fått vettige oppgaver, og staten kunne fortsatt å skyve tjenesteproduksjonen nedover i systemet, og utover landet.

Mine tanker går til innbyggerne. Som bor først og fremst i kommunene, ikke i regionene.

Trondar Lien Foto: Ronald Johansen