Kall det frimodighet eller frekkhet. Hva ellers får lederne i de politiske partier å stå fram så uskyldsren og uvitende om ukulturen de alle har vist om, og som nå gjør de så forferdet.
For oss som har levd 2–3 ganger lenger enn de unge ledere i de politiske partier, og har erfart en annen sannhet enn den de prøver å skape, oppleves dette som tåkeprat.
Alle og enhver som har hatt gleden og sorgen over å være med å spise kirsebær blant de selv etablerte nobiliteter, vet bedre. Makt korrumperer og gir uforutsette muligheter til maktøkning. I maktenes arena er alt tillatt.
Alle og enhver som har opplevd såkalte autoriteter i arbeidsliv eller andre forum, har sikkert observert friheten de regner som frynsegode. Rundt disse selvopptatte høye herrer finnes et hoff av smiskere som trofast lever etter ønsket: Når det regner på presten drypper det på klokkeren.
Les også: «Sorry, gamle griser. Det er over nå»
Gud nåde den som kritiserer de høye herrer. Alt blir unnskyldt. Har en av herrene latt hendene vandre eller vedkommende har gjort seg veldig morsom på bekostning av en eller annen som er litt annerledes, står unnskyldningene i kø. Og den samme leksa repeteres. Alle måtte jo skjønne at han slett ikke mente noe med det hele. Han var jo bare artig. Og det må da selv et mobbeoffer forstå. Han er jo en fantastisk uunnværlig mann som bare prøver å flytte grenser.
Hans private hoff grubler og spør hva kan vi oppnå hvis vi legger en mur av taushet over ugjerningene. Ulykkelige klåobjekter for gamle griser blir fremstilt som lettkledde furier som gjør dobbeltmoralistiske nøkkelpersoner til offer.
Kom ikke å si at toppene i partiene ikke viste om unge og gamle klåfingre. Herren velsigne en påstått dårlig hukommelse. Det neste som velsignes er løgnen. Sannhet ødelegger selv de mest løgnaktige.
Denne kulturen har eksistert så altfor lenge at uvitenhet er like troverdig som norske folkeeventyr.