Journalist Bård Gudmund Tennevik-Hansen har i Nordlys 6. mars et innlegg om det provinsielle Tromsø. Han begrunner sitt synspunkt med blant annet at Tromsø-folk er dårlig kjent i Finnmark.

Jeg har møtt mange nordmenn som er bedre kjent på Gran Canaria og i Thailand enn i sitt eget land eller fylke. At tromsøværinger skulle være verre enn andre i så måte, har jeg imidlertid vanskelig for å tro. Det går selvsagt an å bo i Tromsø og ha god kjennskap til byer og steder i fjerntliggende områder som Finnmark og Helgeland – og enda lenger unna. Med oppvekstår i Oslo vet jeg adskillig om manglende kunnskap om den nordlige landsdel, men man kan selvsagt ikke skjære alle under én kam.

De underligste eksemplene på kunnskapsløshet har jeg forresten opplevd de seneste 10–15 år. Jeg har sørpå fått spørsmål om det går mer enn ett fly til Tromsø om dagen. Det mest kuriøse, riktignok av et ungt menneske – men stilt i fullt alvor – var om vi feiret påske her oppe!

La det likevel være sagt: Det er mange provinsielle holdninger i Tromsø! Det ser vi hver gang nye byggeprosjekter lanseres, og «monsterbygg»-reportasjene begynner å florere, ikke minst i Nordlys. Det mest provinsielle jeg vet, er den byfiendtlighet man finner – også hos inngrodde, innfødte tromsøværinger – fordi vi har en tendens til å ha naturen som referanse og utgangspunkt. Vi har gjennom flere tiår med eneboligromantikk mistet mye bykompetanse. Det gjør oss også sårbar i en stadig skarpere konkurranse mellom byene – også innad i Nord-Norge.

Blant mange tromsøværinger registrerer jeg dessuten en påfallende mangel på interesse for byens ve og vel – og ikke minst at det skorter på en sunn bypatriotisme. Jeg etterlyser større tilstedeværelse av en bymessig selvrespekt, som burde innebære mer enn å telle etasjer og protestere mot alle byutviklingsprosjekter (særlig med tanke på hvor ille det ser ut i mange av byens eldre strøk).

Men la det ellers være klart: Tromsø er gjenstand for mange intrikate hersketeknikker. Bård Gudmund Tennevik-Hansens innlegg er ett av mange eksempler. For egen del skulle jeg ønske Tromsø i større grad begynte å leve opp til sitt rykte: At byen blir flinkere å ’kare til seg’. Og at vi erstatter den provinsielle mikromanien med litt spektakulær stormannsgalskap.

Har vi i grunnen ikke litt å lære av hyperambisiøse Bodø?