Som skrevet i en reportasje i iTromsø like før jul (18.12) reiste jeg i begynnelsen av januar til Antarktis for å delta på et geologisk tokt til Rosshavet som ligger i den del av Antarktis som New Zealand gjør krav på. Vel hjemme igjen skal vi nå se litt nærmere på bakgrunnen for dette toktet og hvorfor også Norge bør engasjere seg mer i denne forskningen.

I motsetning til i nord der området rundt Nordpolen består av hav (Polhavet) så består området rundt Sydpolen av et kontinent, Antarktis. Dette kontinentet deles vanligvis i to deler, Øst- og Vest-Antarktis (se kartet over). Disse delene skilles av den Transantarktiske fjellkjeden som strekker seg fra Rosshavet mot Weddelhavet. Den største del av kontinentet er Øst-Antarktis. Øst-Antarktis dekkes i dag av den Øst-Antarktiske innlandsis som når en tykkelse på flere kilometer og som er den eldste del av Antarktis-isen. Vest-Antarktis inkluderer Antarktis-halvøya og er den minste og yngste delen. Vest-Antarktis er også dekket av en stor innlandsis men til forskjell fra Øst-Antarktis så ligger bunnen av denne innlandsisen delvis under vann. Sagt på en annen måte, hvis Vest-Antarktis ikke var dekket av innlandsis så ville deler av det området som i dag er isdekt ligge under havoverflata. Dette betraktes som en mer ustabil situasjon enn om isen ligger på land.

Antarktiskontinentet er omgitt av hav (Sørishavet) og i dette havet går det en sterk, vinddrevet havstrøm fra vest mot øst, rundt hele kontinentet. En konsekvens av denne strømmen er at i Sørishavet blandes vannmassene fra alle verdenshavene, Atlanterhavet, Det indiske hav og Stillehavet slik at ingen av verdenshavene blir upåvirket av endringer her.

Mange plasser er havet i kontakt med innlandsisen og sjøisen som ligger utenfor. Dette skjer blant annet i Rosshavet der havvann kan strømme inn under sjøisen til den store is-bremmen som ligger som en tunge i havoverflaten i forlengelse av den Vest-Antarktiske innlandsisen (Ross Ice Shelf = flytende is). På disse møteplassene kjøles havvannet ned når havets overflate fryser til is, nedkjølingen skjer i vannets møte med isen og ved at kald vind strømmer ned mot havet fra innlandsisen. Kaldt havvann er tyngre enn varmere vann noe som gjør at dette kalde vannet synker til bunnen og strømmer ut av Rosshavet og videre ned til bunnen av Sørishavet. På denne måten vi får oksygenrikt vann ned til de store havdyp, dette er viktig for hele økosystemet i havet og det utgjør en viktig del av sirkulasjon av havvann i verdenshavene, denne sirkulasjonen er også havet utenfor Norge en del av.

Fra nord er vi etter hvert blitt vant til nyheter om at temperaturen i havet stiger, sjøisen i Polhavet minker og vandringsmønster og utbredelse av våre kjente fiskearter endres. Men hva skjer i sør, ser vi tilsvarende endringer der? Svaret på dette er ja, nyere resultater viser at temperaturen i havets overflatevann øker. Denne økningen vises nå utenfor deler av Vest-Antarktis, i det samme området ser vi også at innlandsisen trekker seg tilbake. Dette er bekymringsfullt både fordi her er havet i direkte kontakt med innlandsisen og havvann smelter is mer effektivt enn luft, så her kan endringer skje raskt. Det er også bekymringsfullt fordi det er her deler av innlandsisen er forankret under vann slik at frykten er at en tilbaketrekning kan føre til en større kollaps av store deler av det Vest-Antarktiske isdekket, noe som vil få konsekvenser for hele verden ved at havnivået vil stige etter hvert som denne isen smelter. En økning av havets temperatur i Sørishavet kan også påvirke havsirkulasjonen i verdenshavene ved at det blir dannet mindre kaldt bunnvann.

Som geolog jobber jeg med jordas historie med fokus på den nyere del som er preget av istider og mellomistider både i Arktis og Antarktis. I Antarktis prøver vi å forstå hva som videre kan skje med innlandsisen på bakgrunn av de endringer som antas å komme f.eks. når det gjelder innholdet av CO₂ i atmosfæren. Økt innhold av CO₂ i atmosfæren kan som kjent medføre økt temperatur i lufta som igjen kan påvirke temperaturen i havet. Både luften og havvannet sirkulerer slik at en oppvarming kan fraktes videre og få størst effekt i andre områder en der oppvarmingen opprinnelig skjedde.

Gjennom studier av iskjerner og sedimentkjerner fra avleiringene i havet kan vi rekonstruere innholdet av CO₂ i atmosfæren bakover i tid. Disse rekonstruksjonene viser at hvis vi går langt nok tilbake, mange millioner år, så hadde vi høyere innhold av CO₂ i atmosfæren enn det vi har i dag. I denne perioden var det også is i Antarktis men det er ennå mange ting som ikke er kjent angående størrelse av isen i Øst- og Vest-Antarktis, hvordan størrelsen varierte og hva som kontrollerte denne variasjonen, var det endringer av temperaturen i havet slik som i dag eller var det andre ting som påvirket innlandsisen? Avleiringene i havet fra disse periodene ligger i dag så dypt at eneste mulighet til å nå ned til dem er ved å borre og det var det vi gjorde på toktet. Vi boret på til sammen 5 plasser i Rosshavet og hadde over en kilometer med kjerneprøver med tilbake for videre analyser blant annet ved UiT.

Klimaendringer i sør som påvirker innlandsisen eller Sørishavet kan få globale konsekvenser og dermed også påvirke oss her i nord. På bakgrunn av den kunnskapen vi har fra våre arbeider i nord så har vi den nødvendige kompetansen til også å delta i forskningsprosjekt i sør. Mye av dette forskningsarbeidet er organisert som et internasjonalt samarbeidsprosjekt med koordinering av forskning og utstrakt utveksling av data. Norge deltar i dette arbeidet men bør bli mer synlig både fordi vi har kompetansen, fordi de andre landene ønsker det men også fordi Norge gjør krav på en stor del av Antarktis (Dronning Maud Land) inkludert kontinentalsokkelen utenfor. Status i dag er at Norge ikke driver med geologiske studier av sokkelen her, derfor er det lite vi vet om hvordan den øst-Antarktiske innlandsisen har variert i utbredelse som en respons på tidligere tiders klimaendringer, også viktig kunnskap for å kunne si noe om fremtidige endringer i dette området som kan få betydning langt utover Antarktis og Sørishavet.