Eggindustrien innebærer at rundt 2,5 millioner hanekyllinger årlig drepes som daggamle ved å bli kvernet levende. Hønekyllingene går til eggproduksjon, men deres skjebne er ikke nødvendigvis bedre.
Den som har sett en pjusket, utslitt og nedbrutt burhøne ta sine første vaklende skritt på bakken, forstår hva burlivet gjør med hønene. De står i et støyende fabrikkmiljø på skrånende nettinggulv, hver av dem med et areal tilsvarende et A4-ark, uten noensinne å se himmelen. Manglende utløp for naturlig adferd kan føre til tvangsadferd som fjærplukking og kannibalisme, og den intense verpingen gir smertefulle lidelser som egglederbetennelse og beinskjørhet. Etter 1,5 år gasses de i containere eller sendes til slakt.
Gulvdrift er også problematisk når flere tusen høner holdes på et begrenset areal, og bare økologisk drift sikrer hønene uteliv en del av året. Men utvikling bort fra burdrift vil være et skritt i riktig retning - mot forhold som i det minste gir hønene mulighet til å bevege seg fritt og strekke ut vingene.
Landbruksministeren ønsker ikke merking av buregg og heller ikke forbud mot burdrift. Men Rema 1000 og Norgesgruppen sier nei til buregg, og i siste rekke er det forbrukerne som har det avgjørende ordet og som kan styre utviklingen bort fra burlidelsene, og etterhvert mot forhold som tar mer hensyn til hønene som individer med komplekse følelser og behov. Som forbrukere har vi stor makt - la oss bruke den til å gi dyrene et bedre liv.