Tromsø er utsatt for en «arktifisering», hevdet politisk redaktør Martin Lægland iTromsø i forrige uke.
Midt i Tromsø kommunes «økonomiske krise» har de tilsynelatende god råd når det gjelder å pøse penger inn i PR-prosjektet «den arktiske hovedstaden», skriver redaktøren.
Les kommentaren: Vi trenger en arktisk avrusning
At store deler av dette er fylkeskommunale midler, som kommunen ikke kan bruke på for eksempel helse, uansett hvor mye de vil, er ikke like viktig å nevne.
Han skriver videre at det er utenriksdepartementets jobb å korrigere misforståelser om leveforholdene i nordområdene som preger byråkrater i EU, og som kan føre til regelverk som kan påvirke regionen negativt.
Det er akkurat det de gjør, gjennom arenaer som Arctic frontiers, som også kommunen, fylkeskommunen og en rekke private aktører er engasjert i. Dette er et forum for å fremme norske interesser og prioriteter, hvor utenriksdepartementet tar et klar ansvar for å balansere debatten. Samtidig, må det lokale og regionale nivået inn i bildet.
Det er vi som bor her, og da må vi ta en posisjon. Alternativet er at vi overlater til andre å bestemme over vår framtid.
Jeg er enig med Lægland i at et slikt prosjekt må ha substans. Noe det kanskje ikke har helt lykkes med per dags dato. Men, man burde heller ikke lukke øynene for at det kan åpne dører.
Gjennom forskningen min, innenfor Arctic Governance, har det utvilsomt vært en fordel å komme fra UiT – Norges arktiske universitet. Det er eksotisk, spennende, og jeg har trolig fått informanter som kanskje ikke ville vært like interessert i meg og mitt prosjekt om jeg var fra Universitetet i Oslo.
Markedsføring er intet nytt, og jeg skjønner ikke hvorfor Tromsø ikke skal utnytte et naturlig konkurransefortrinn. Lægland nevner turisme, men man kan også snakke om kald klimateknologi, jordobservasjons- og overvåkningsteknologi eller sensorteknologi knyttet til olje og gass – satsningsområder både for regjeringen og Forskningsrådet, som Tromsø har kompetanse på, og kan styrke posisjonen.
Vi må utnytte dette, fordi vi kan Arktis og vi bor i Arktis.
I tillegg handler dette også om geopolitikk. Gjennom internasjonale konferanser promoterer både Tromsø (Arctic frontiers) og Reykjavik (Arctic circle) seg som henholdsvis arktisk hovedstad og «Arctic hub».
Det vil være naivt av Norge, og Tromsø, å stille seg på sidelinjene i utviklingen av nordområdene. Dette er en unik region, også politisk. Samhandling er i høy grad konsensusbasert, noe som har positive effekter for andre områder i internasjonale relasjoner. Derfor er det viktig at vi ikke bare deltar i sentrale fora, men også er med på å sette dagsorden og rammer for debatten, i en verden hvor dialog ikke alltid står høyest.
Til slutt, argumentet om at Tromsø «stjeler klærne til Nuuk», som en ekte arktisk hovedstad vil jeg heller ikke kjøpe helt.
Hvem skal foreta kåringen av den arktiske hovedstaden? Det konsensusbaserte Arktisk råd? Tvilsomt. Burde det ikke derfor kunne være plass til flere «arktiske hovedsteder» – dersom begrepet uansett er så flåsete og tomt?
En arktisk identitet er viktig – på tvers av landegrenser. En følelse av tilhørighet, forståelse og samarbeid mellom de som lever i Nuuk, Tromsø, Oulu, Anchorage, Saskatchewan og Reykjavik.
Det er faktisk særegne leveforhold over polarsirkelen. Når man snakker om ressurssparing og bærekraftige samfunn, så er det å samarbeide med andre lokalsamfunn og regioner om utfordringene man møter kanskje en plass å begynne.
Da kan prosjektet «arktisk hovedstad» få substans gjennom at Tromsø tar en lederrolle, som en av byene som har kommet lengst i forhold til samfunns- og næringsutvikling.