Debatt:

«Bør vi ikke erkjenne at Finnmark er noe for seg selv?»

  Foto: Trond Sandnes

debatt

Stortinget har angivelig bestemt at Troms og Finnmark skal slås sammen.

Finnmark har stemt massivt mot. 87 prosent av stemmene for for et «nei». Valgdeltakelsen var visstnok på 58 prosent, altså ikke så verst.

Heller ikke i Troms er det noen særlig begeistring å spore. Mange mener at Troms har nok å stri med som det er, om man ikke skal få Finnmarks problemer å hanskes med også.

Dessuten er det lange avstander i nord. Fra Tromsø til den felles fylkeshovedstad Vadsø er det rundt 1.000 kilometer. Selv i flyenes tidsalder får man lett følelsen av å være langt borte.

Men regjeringen holder på sitt. Finnmarkingene kan si hva de vil, sammenslutning av fylkene blir det. Basta!

Den blåblå regjeringen har hatt reform av kommuner og fylkes som et mantra. Man har inntrykk av at reformene ingen steder har vært møtt av begeistring. Hadde det vært folkeavstemning flere steder, er det bare for at det skulle bli flere «nei».

Men regjeringen må jo følge sin politikk, og den fikk befolkningens tillit. Den kan ikke la en kortvarig folkemening være avgjørende. Hvis regjeringen skulle vike i Finnmark, er det ikke godt å vite hvor det vil ende, kan man si.

«Hensynet til konsekvensene» er et nytt byråkratisk argument.

Men bør vi ikke likevel ta hensyn til folkemeningen når den er så bastant som her? Og det er ikke bare «folk flest» som har mening om dette. Finnmarks folkevalgte organer sier det samme.

Bør vi ikke erkjenne at Finnmark er noe for seg selv? Det er mange parametere som kunne trekkes fram, men som jeg her ikke går inn på. Mest nærliggende er likevel at Finnmark er så langt borte – sett fra hovedstaden.