Når bjørnen herjer i saueflokken kan det virkelig se stygt ut. Avrevne jur, og avspiste brystpartier på døde og levende dyr er dessverre ikke spesielt uvanlig å se. Når vi står ovenfor slik brutalitet har vi en tendens til å skulle forklare dette ut ifra et menneskelig synspunkt – hvor resultatet ofte blir å gi dyr egenskaper og motiver som de slett ikke har.

I gamle dager så mente folk at det fantes tre ulike bjørnetyper i Norge. Dette baserte seg på at folk hadde observert bjørner som spiste ulike ting. Bjørner ble observert å beite på friskt gress, urter og blåbær. Derfor mente man at det fantes gressbjørn, som var en ren planteeter som aldri gjorde en flue fortred. Noen oppdaget nok også bjørnens herjinger i maurtuene – og derfor mente man det fantes maurbjørn, som etter sigende skulle være en mindre og litt ilsk variant – men fremdeles ufarlig for oss mennesker. Til sist så mente man at man hadde en tredje type. En naturens vanskapning. Det blodtørstige monsteret som gikk ved navn – slagbjørn. Slagbjørnen var ansett som å være en ustoppelig drapsmaskin, som drepte for fote og til egen forlystelse. Den åt kun kjøtt, og drakk blod – og aller helst så ville den ta livet av gravide kvinner, skal vi tro de gamle forestillingene. På flere måter overtok slagbjørnen for en eldre forestilling om den såkalte mannebjørnen altså mennesker som av ulike årsaker hadde blitt omgjort til bjørn, og følgelig hadde mange menneskelige motiver og handlingsmønster. Men heldigvis vet vi i dag at bjørnens verden ikke henger sammen slik.

I dag vet vi bedre. Vi vet i dag at den eneste typen bjørn vi har på norsk fastland heter brunbjørn. Vi vet også mye om brunbjørnens kosthold. Riktignok kan man observere en bjørn som periodevis kun går og spiser bær. Men besøker man den samme bjørnen en annen tid på året – så vil det være andre ting den livnærer seg på. Brunbjørnens kosthold består av gress, urter og bær. Maur, kadaver – og dyr den jakter selv (det bør nevnes at mennesker er noe bjørner helst unngår – samme hvor gravide de skulle finne på å være). De er altså altetere alle som en. En bjørn som bestemmer seg for å jakte når sjansen byr seg er det altså ikke noe rart, annerledes eller «feil» med. Det er ganske enkelt en helt vanlig bjørn. At bjørnen som herjer i saueflokken er en helt vanlig bjørn, hjelper selvsagt ikke bonden. Det kan til og med kanskje oppleves som verre å tenke at alle bjørner som finnes kunne ha gjort nettopp det samme. Og det kan fremstå som totalt meningsløs måten bjørnen herjer ved å ete bare litt, før den går på neste sau. Men dette er hverken spesielt eller rart hvis vi tar en nærmere titt på bjørnen og hva som driver den.

Bjørner er altså altetere, som eter både kjøtt og planter alle som en. Men hva de spiser når varierer. Kort fortalt vil bjørnen alltid ete det som gir størst utbytte med minst innsats. Med andre ord – den vil spise det den går mest i et energimessig overskudd av. Den vil spise blåbær fremfor gress. Den vil spise kadaver fremfor å jakte. Den vil jakte elgkalver fremfor voksne dyr. Det burde da ikke komme som en stor overraskelse at hvis en bjørn skulle støte på sau på sine vandringer, så vil dette være lettvinne bytter for en bjørn. Når vi ser bjørner bare ete litt på disse sauene før den går videre til neste – er det ganske enkelt fordi den kan. Den har den luksusen at de fettholdige delene til sauen er lett tilgjengelig på de enkle byttedyrene. Så dermed vil bjørnen raskt kunne gå fra sau til sau – og meske seg kun i favorittdelene – altså fettet. Dette kan selvsagt resultere i groteske scener når man finner disse sauene. Men samme hvor horribelt det enn ser ut gjør ikke dette denne bjørnen til noe annet enn en helt vanlig brunbjørn, som gjør det brunbjørn er laget for å gjøre. Som er å ete seg feit før vinteren.

Å fortelle dere at slagbjørner ikke finnes, og at det er en helt ordinær brunbjørn som står for skadene på sau bidrar selvsagt ikke til å lette situasjonen for bonden. Det gir heller ingen løsninger på utfordringene knyttet til beitedyr og rovdyr. Men jeg føler meg ganske sikker på at å gi et helt vanlig dyr skumle kallenavn, og mytiske egenskaper, i hvert fall ikke hjelper. Det eneste slikt bidrar til er å skape frykt og uro hos folk, som ikke har noen grunn til å føle frykt og uro. Det er vel på høy tid å la myter og folketro fra fordum tid hvile når vi skal snakke om virkelighetens natur. Så la oss kalle en spade for en spade – eller rettere sagt en bjørn for en bjørn.