Ekstra skuffende er det å registrere at sentrale tillitsvalgte jubler og avskriver næringen med at «olje skal vi ikke skal drive med,» og jubler sammen med AUF som har en uttalt målsetting at utvinning av olje skal avsluttes innen 2035.

Hvor ble det av vårt motto «Skape for å dele»?

Norge står kun for 2 % av den totale produksjonen, og andre nasjoner står klar til å fylle vår kvote når som helst. Spørsmålet er om verden klarer seg like utmerket uten Norge som foregangsland når det gjelder ansvarlig forvaltning og sterkt miljøfokus. «Fornybarsamfunnet» følger ingen landegrenser. Og det er et faktum at olje - og gassreservene i Norge reduseres kraftig.

Havområdene utenfor Nord-Norge er derfor helt avgjørende for å opprettholde produksjonen og verdiskaping fra norsk sokkel. Om det er havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen som skal bidra til at vi fortsatt er i verdenstoppen både når det gjelder velferd, ansvarlig ressursforvaltning og miljøteknologi, kan vi ikke mene noe bastant om før etter en konsekvensutredning.

I nærmere 50 år der petroleumsnæringen vært et solid fundament i norsk økonomi, takket være nasjonal styring og kontroll. Her har vi mye å takke Arbeiderpartiet for. De bidro tidlig til å ta grep rundt forvaltning av våre oljeressurser, og uten deres framtidsperspektiv hadde vi i dag vært et langt fattigere land. Dette er lett å glemme dette når sentrale beslutningstakere i samme parti nå lener seg på argumenter om at andre kystbaserte næringer også skaper viktige arbeidsplasser. Vår generasjon er blitt «milliard-blind».

Gjennom vår forvaltning av nasjonens petroleumsressurser har vi skapt et av verdens rikeste land, og verdens beste land å bo i.  Offentlig sektor i Norge gir arbeid til om lag 800 000 personer, og tallet er økende. I deler av Nord-Norge jobber ca 40 -45 % av de sysselsatte i offentlig sektor. Oljefondet vil i flere tiår være en buffer for statsfinansene. I dag brukes kun deler av avkastningen på fondet. Dermed vil fondet også komme fremtidige generasjoner til gode.

Vi har en stolt tradisjon for solide utredninger før vi tar store beslutninger knyttet til naturressurser. Historien viser at en konsekvensutredning ikke nødvendigvis betyr oppstart. Og den betyr definitivt ikke oppstart i morgen. Snøhvit tok 23 år fra funn til drift, og Goliat kom i drift 16 år etter funn. Slike perspektiv krever politikere som tenker langsiktig og forutsigbart.

Ja, menneskeskapte klimaendringer er en av våre største utfordringer. Nettopp derfor mener vi at Norge er det siste landet i verden som burde slutte med olje – og gassproduksjon. Det er dette paradokset vi kommuniserer samtidig som vi må erkjenne at bruk av kull, olje og gass er en av de største kildene til utslipp av klimagasser. Vi kan ikke stoppe verdens energietterspørsel. Den vokser i takt med befolkningsvekst og krav om høyere levestandard.

Men vi kan sørge for at vi fortsetter i vår rolle som ledende nasjon for internasjonale miljøstandarder, som foregangsland for produksjon og utnytting av våre naturressurser med minst mulig negativt fotavtrykk. Vi har økonomi, ressurser og kompetanse til å være i verdenstoppen når det gjelder utvikling av teknologiske nyvinninger, og der skal vi fortsatt være.