Det er onsdag, og vi går inn døra til Laureng bo- og servicesenter for å besøke en av beboerne. Da ser vi til vår forskrekkelse at heisen opp til leilighetene er ute av drift. Vi leser vantro at reparasjonen vil ta cirka 13 dager. Og vi tenker straks på hun vi nå skal besøke, og som sitter i rullestol, er helt avhengig av at heisen fungerer.
Vi går trappa opp til annen etasje og finner vår gode bekjent sittende nokså fortvilet i rullestolen sin. Hun føler seg innestengt i sin egen leilighet. Ikke kan hun – som ikke har noen nær familie som kan se til henne – komme ned til kafeen hvor hun kan treffe andre. Heller ikke kan hun delta på fredagens andakter, ei heller delta i kulturtilbudene. Hun får riktignok besøk av hjemmehjelpen for å få medisinsk hjelp, men vedkommende har alltid dårlig tid.
Hun sliter med tanken på å være isolert. Og hva om det skulle hende henne noe, og om hun skulle trenge øyeblikkelig hjelp?
Som besøksvenner er det vondt å se vår bekjent måtte sitte med tunge tanker over såpass lang tid.
Det burde være en selvfølge at Tromsø kommunes hjemmehjelp har en fast, stedlig bemanning i helgene så lenge heisen står – slik at alle beboerne kan være sikre på å nå dem over telefon.
På en skriftlig informasjon til beboerne vises det til fem navn, trolig for mer opplysning. På fire av telefonnumrene var det ikke svar å få lørdag 2. mars.
Våre tanker med dette innlegget er at under slike akutte kritiske situasjoner som dette, må det være ekstra bemanning tilgjengelig. Kan beboere, pårørende og frivillige akseptere i en så viktig institusjon at det skal ta fjorten dager å få reparert husets eneste heis?