«En dag skal også du inn i den grå massen ’gamle folk’. Den reisen kan bli lang og deprimerende, hvis ikke hverdagen er fylt med mening»

ET LIV LEVD: «Gamle folk» var unge en gang. Nå sitter de hjemme eller på sykehjem og har mistet mye av stemmen de hadde. En dag kan dette bli deg. Hvordan ønsker du at dine siste år skal bli? spør innsender.   Foto: Frank May / NTB scanpix

debatt

De fleste av oss skal bli gamle, og mange vil ende opp på et sykehjem. Ifølge Statistisk sentralbyrå brukte 25 prosent av alle personer over 65 år omsorgstjenester i løpet av 2017. Fra og med 80-årsalderen øker andelen til 75 prosent, og andelen personer i kommunene som er 85 år eller eldre og på langtidsopphold i institusjon, varierer fra 20 til 25 prosent i de ulike kommunene.

«Gamle folk» har blitt identiteten deres, men hvem er egentlig disse menneskene?

Det er tidligere universitetslektorer, fiskere, musikere, lærere, politikere, advokater, sykepleiere, ordførere og alt imellom. Folk som hadde glanstida si i 60-åra. De har sett Berlinmuren bli bygget, de fikk med seg romfartens tiår, Cubakrisen, Vietnamkrigen, studentopprør i Europa og hippiebevegelsen i USA. Shadows, Beatles og James Bond, fest, moro og campingturer. Det er vanlige folk med vanlige rettigheter. Nå sitter de hjemme eller på sykehjem, og har mistet mye av stemmen sin fordi de er gamle og svake.

Men en gang var de der du står nå, relativt ung og frisk, med kjeften og kroppen intakt. En dag skal kanskje du dit de er: Inn på institusjon for å runde av litt etter litt. Du skal også gi slipp på din yrkesaktive identitet. Du skal også inn i den grå massen, «gamle folk». Den reisen kan bli lang og deprimerende, hvis ikke hverdagen er fylt med mening.

Hva ønsker du at de siste åra der helse og handlingsrom innsnevres uke for uke skal inneholde for din egen del?

Den kulturelle spaserstokken (DKSS) ble innført da Arbeiderpartiet satt i regjering i 2007, og bygger på tanken om at eldre mennesker har like stort behov for kunstneriske og kulturelle opplevelser som alle andre. Under nåværende regjering ble de øremerkede midlene tatt vekk, og det er nå opp til hvert enkelt fylke hvordan de eventuelt ønsker å videreutvikle DKSS. I Troms har vi ennå noen midler, selv om tilskuddet har blitt mindre og mindre de siste årene. I Tromsø kommune prioriteres en halv stilling til formålet. Jeg sitter på rådhuset og sender ut profesjonelle kunst- og kulturopplevelser til institusjonene våre for disse pengene. Tilbudet spenner fra litteraturkurs til konserter. På de kommunale sykehjemmene har Tromsø kommune ansatt trivselskoordinatorer, og det er disse jeg forholder meg til som mottaksapparat. Det fungerer utrolig godt. For å kunne skrive dette innlegget, ba jeg trivselskoordinatorene si noen ord om hva de driver med på en vanlig dag. Her er et utdrag:

«En typisk arbeidshverdag: Ta en kaffekopp sammen med beboere som sitter og spiser frokost. Snakke om gamle dager, dagens nyheter og hvordan de har det. Ta noen med på sykkeltur på Motiview-sykkelen, der de kan sykle på hjemplassen sin. Ordne til trimmen, hjelpe beboerne dit, ha artig trim med musikk som får blodpumpa til å gå og smilet på plass. Spille et spill med beboerne, allsang eller avislesing. Snakke med frivillige for å støtte de i det viktige arbeidet de gjør. Lage månedsplan for kommende måned og snakke med pårørende som er på besøk.

Neste dag kan være helt forskjellig med andre aktiviteter som skrivekurs, barselgrupper, fallforebyggende trening, andakt, konsert, tur ut, kartlegging av ’min historie’, kartlegging av musikksmak. Jeg arrangerer dansekvelder, har én til én-samtale/sang/aktivitet, rekrutterer, koordinerer og ikke minst jobber med å beholde de frivillige. Jeg søker midler til prosjekter og nytt utstyr og handler inn det som trengs til aktiviteter og høytider. Jeg arrangerer filmvisning, Aksjon ungdom, Eldres kirkedag og Eldrefestivalen, får kontakt og besøk av skoleelever og barnehagebarn og avvikler bingo. I tillegg kommer større arrangement som samefolkets dag, 17. mai, St hans feiring, grillfester, julebord, Luciafeiring og andre høytidelige markeringer. Som trivselskoordinatorer har vi ansvaret for at det skjer aktiviteter. Da kan pleierne fokusere på sine primæroppgaver mens vi inspirerer ved å dra i gang aktiviteter. Det betyr dessuten mye for arbeidsmiljøet når vi kan gjøre spennende ting sammen i hverdagen».

Jeg forstår at kommunen må kutte utgifter, men trivselskoordinatorene går i bresjen for en av de verbalt sett svakeste gruppene i samfunnet. Tromsø kommune får dessuten 2,5 gode trivselskoordinatorer for prisen av én seksjonsleder på rådhuset.

Regjeringen.no har satt i gang «Leve hele livet». De sier blant annet at «eldre bør få tilbud om minst én time aktivitet daglig med bakgrunn i egne interesser, ønsker og behov. Aktiviteten skal gi gode opplevelser og øyeblikk i hverdagen og stimulere sanser og minner, bevegelse og deltakelse i sosialt fellesskap. Forutsetningen er at helse- og omsorgstjenesten skaffer seg informasjon og kunnskap om den enkeltes bakgrunn, interesser og livshistorie, og bruker dette til å møte den enkeltes behov. Det kan handle om både fysiske, sosiale og kulturelle opplevelser».

Tromsø er en sånn kommune. Vi har i dag ansatt trivselskoordinatorer på våre fem sykehjem, og de gjør gull av gråstein hver dag. La oss beholde disse, og prioritere noen kroner på blomster og kake for å markere takknemlighet for den viktige innsatsen de gjør i stedet for å true med å ta fra dem jobben.