Det er der det skal minst innsats til for å skaffe seg et politisk fotfeste blant velgerne. Populisten snoker derfor alltid rundt i det politiske landskapet etter disse stedene, hvor gjerdet er lavt nok til at det er mulig å få mye for liten egeninnsats.

Nå om dagen hadde de europeiske høyrepopulistene samlet seg i Milano for å av-islamisere Europa samt rive Den Europeiske Unionen i stykker fra innsiden. De stiller til valg til Europaparlamentet for å komme inn, men ikke for at de liker parlamentet og den makten det kan gi. De gjør det for å ødelegge det fra innsiden.

Sist populismen vant en seier av betydning var i Brexit i Storbritannia. Da greide de å få et flertall av folket med seg. I dag er det derfor ikke mulig å skape politikk av det mellom de partiene der i landet. De kommer seg ikke uskadd ut av EU. Flertallet ville bare ut, uten å ha tenkt seg om hvordan det skulle skje.

Våre hjemlige høyrepopulister har i disse tider funnet et sted der gjerdet er lavt nok. Det er i klimapolitikken og bompengene. Vi har nå fått rene bompengepartier som får opp til 20 prosent på kommunemålinger enkelte steder i landet.

Der er svaret «Nei til bompenger» uansett hva en ellers måtte si. En kan lett la seg lure av dette enkle slagordet, for vi vet fra før at bompenger rammer skjevt sosialt.

Bak denne motstanden mot å bære kostnader for ny infrastruktur i byene våre ligger det nok mer. Ikke sikkert at alle er like enige om klodens tilstand. Kanskje tror mange enda at dette med CO2 og klimagasser vil gi seg om noen år. At det går samme veien som det gikk med den sure nedbøren.

Det er ikke noe rart at man vil skru klokken tilbake til fortiden da alt var mulig å forstå seg på. Fremskritt og trygghet går ikke alltid godt sammen.

Også populister har et svakt punkt. Det verste en populist vet er politikk. Politikken har nemlig noe ved seg som populister ikke tåler. Å skape politikk er nemlig mer komplisert enn disse slagordpregete løsningene som populister ofte omgir seg med.

Politikk består av alle forhold i samfunnet og må settes følsomt sammen. Tiden dette tar «spiser» ofte av populistens velgere, fordi løsningene som tilbys etter en tid faktisk kan bli akseptable for mange flere enn det så ut til i begynnelsen.

La oss ta bompengene og den nye infrastrukturen som må skapes som eksempel. Politikere har en komplisert politisk oppgave her. I lille Tromsø skal en finne opp mot 200 millioner hvert eneste år til bygging av veier, bruer og fortau samt drift av kollektivtrafikk.

Det er fryktelig mye penger i en liten by som i dag bare tar inn 30 millioner i bensinavgift.

Populistene har bare ett svar på alt dette. De sier «Nei til bompenger» og regner med å skuffe inn store mengder stemmer på det. Det vil de nok få også, men ikke hvis politikerne går løs på oppgaven og løser den til flertallets tilfredshet.

Pengene skal altså inn i pengekassa for at staten skal komme med sine penger. Mange biler skal også vekk fra veien. Det er det dobbelte målet med byvekstavtalen slik vi her ute har forstått det. Hva om man nå tok en kjapp tenkepause og satte sammen de forskjellige virkemidlene for å nå disse målene på en fornuftig måte?

Et opplegg som ikke vil koste en enslig mor ved en bomstasjon med et par unger hele 30.000 årlig.

Bensinavgiften kan bare bli værende. Kommunen har allerede søkt om å få videreføre den. Den kan faktisk tredobles uten at for mange kjører til Nordkjosbotn og fyller. Det blir minst 70 millioner årlig i kassa om en vil (i dag 30 millioner). Dette reduserer også kjørelysten betraktelig siden fossilt drivstoff her i byen da blir landets dyreste.

Transport i et bysamfunn er fortsatt en samfunnsmessig oppgave som alle har glede av, men likevel må bilen avgiftsbelegges for å redusere bruken av den. Man kan derfor bare pålegge alle som har en eller flere slike å betale cirka 4000 kroner per stykk hvert år til den store spleisen.

Eller enda bedre. Om man virkelig mener at transport er en samfunnssak, kan man fordele 130 millioner på innbyggerne våre. 2000 kroner på hver blir det i gjennomsnitt om eldre og unger betaler halvparten.

Det kommer Siv Jensen i finansdepartementet til å sette stor pris på, siden det denne gang ikke er bilen selv som blir skattlagt. Samtidig gjør dette at en ikke akkurat får mer lyst til å anskaffe bil enn det en hadde tidligere.

Dette er bare et forslag, men likevel en illustrasjon på hva som kan være mulig for en løsningsorientert politiker og få til. Lytt ikke bare til Veivesenet og Transportøkonomisk institutt (TØI), men tenk selv!

Så bingo. Ingen bomstasjoner, ingen sosiale katastrofer og færre biler på veiene.

Fristende med litt politikk, dere politikere?