Vi har aldri tidligere i Tromsø sett så omfattende og alvorlige omsorgskutt som nå. Og det skjer på Ap, SV og Rødts vakt.

Kommunen bruker for mye penger, og alle skjønner at det må kuttes. Men hvorfor er det alltid pleietrengende mennesker som skal utsettes for kutt?

Bak tall, budsjetter og sparetiltak er det mennesker som trenger hjelp og omsorg. Hva slags samfunn har vi blitt, hvis vi ikke har råd til å gi verdig omsorg til syke eldre eller unge utviklingshemmede? Hva slags kommune er det som tar kvaliteten i omsorgstjenestene ned til forsvarlighetsgrensen, samtidig som stadig nye stillinger tyter ut på rådhuset?

Ett av sparetiltakene som er lansert – og som opprører meg sterkt – er å avvikle de sju omsorgsboligene for yngre mennesker med demens på Otium, og i stedet flytte/spre disse menneskene ut i ordinære bogrupper. En flytting i seg selv innebærer en enorm belastning og uro for disse menneskene.

Dessuten er nettopp disse sju omsorgsboligene en av satsingene i nye Otium. Otium ble planlagt i min tid som helsebyråd, og var hele veien en grunnstein i prosjektet å løfte gruppen yngre mennesker med demens. Disse bodde tidligere i ordinære sykehjemsavdelinger. Da vi planla Otium ville vi gi denne gruppen et mer verdig tilbud, med en egen avdeling med sju leiligheter som er større enn beboerrom i sykehjem.

Slik skulle det legges til rette for en bedre familieomsorg; tilrettelagt for besøk av pårørende og mulighet til mer privatliv. Nå kan hele tilbudet bli rasert av flertallet i kommunestyret bare måneder etter at det åpnet. Det går ikke an – dette tilbudet må bevares og videreutvikles.

Kostverter og trivselskoordinatorer i sykehjem mente administrasjonen kunne fjernes fra sykehjemmene. Kostvertene sørger for at matlukta møter deg når du kommer inn i bogruppene. Trivselskoordinatorene bidrar til at sykehjemmene ikke bare er et sted der folk oppbevares. Disse funksjonene er viktige ledd i en god omsorg.

Pleiepersonell i sykehjemmene skal kuttes. Sykehjemmenes budsjetter og bemanning har ligget fast gjennom mange år. Men samtidig har de som bor på sykehjem gått fra å være beboere til å bli pasienter. Vi kan ikke forvente at sykehjemmene skal ta seg av stadig sykere pasienter med lavere økonomiske rammer og lavere bemanning.

I oppfølgingstjenesten, som gir tjenester til psykisk utviklingshemmede og mennesker med ruslidelser og psykiske lidelser, er kuttforslagene enorme. Det er beskrevet i økonomirapport 1 at kuttene i denne seksjonen vil få store konsekvenser for brukere og ansatte og at kuttene vil kunne føre til manglende forsvarlighet i enkelte avdelinger. Likevel skal de altså gjennomføres.

Så kan det innvendes at budsjettene innen pleie og omsorg har økt de siste årene. Ja, bare på grunn av demografiske endringer, som at kommunen vokser og at det blir flere eldre, må tjenesten tilføres 30 millioner årlig bare for å opprettholde tjenestenivået.

I tillegg kom samhandlingsreformen i 2012, der flere kompetansekrevende oppgaver som tidligere lå i spesialisthelsetjenesten ble overført til kommunene. Det er litt rart hvis noen er overrasket over at denne oppgavedreiningen har påført kommunen økte kostnader.

Mange viser til de såkalte ASSS-tallene, der de ti største kommunene sammenlignes. Tromsø bruker mer enn snittet i ASSS på pleie og omsorg. Det er merkelig at når vi bruker mer penger på kultur, da er det en satsing, mens når vi bruker mer penger på omsorg er det krise.

Gjennom Nord-Norgetilskuddet har dessuten Tromsø høyere inntekter enn de andre ASSS-kommunene, og dermed er et høyere utgiftsnivå naturlig. Det må med i beregningen når vi sammenligner oss med de andre.

Og hvor hensiktsmessig er det å sammenligne Tromsø med Stavanger? Stavanger har et areal på 71 km2, mens Tromsø har 2521 km2. Vi har et stort distrikt og et helt annet klima. Her må hjemmetjenesten kjøre i all slags vær og noen steder gjennom rasutsatte strekninger.

ASSS-tallene gir oss nyttig informasjon, men de blir aldri min bibel. Jeg er mer opptatt av at brukere, pasienter, pårørende og ansatte her i Tromsø opplever gode og forsvarlige tjenester.

Budsjetteringen innen pleie og omsorg har lenge vært urealistisk. Det må vi gjøre noe med. Det er tid for å verne omsorgen og foreta kutt i ikke-lovpålagte oppgaver.