Dette representerer et brudd og en helt ny retning for partiet som i årevis har slitt med å finne sin nye identitet i det politiske landskapet, lokalt og sentralt.

Arctic Center eller bevaring av Finnheia går rett inn i de nye politiske konfliktlinjene for samfunnsutviklingen. Skal det fortsatt skape ny, naturbasert næringsvirksomhet i kommunene, eller er det best å si nei til nye prosjekter og ta vare på kommunen som den er?

Skal en liten og marginal, men viktig kulturbærende reindriftsvirksomhet, vike for arbeidsplasser innenfor bygg, anlegg, hotell og bevertning, som i tillegg skaper et etterlengtet tilbud for befolkningen innenfor vinteraktivitet og idrett?

Vern-, klima- og miljøpolitikerne har nå tatt over makta i partiet, men klarer de å være noe annet enn Rødt, SV og MDG? Klarer de å være et parti som skaper arbeidsplasser for nye oppvoksende arbeidsfolk, eller blir de bare en blek kopi av partiene til venstre for seg, som ikke vektlegger verdiskapende arbeidsplasser? Finnes det en gyllen middelvei for Arbeiderpartiet, som velgere vil slutte opp om?

Forsøket på å realisere Arctic Centre har pågått i 40 år. Det er nok mange grunner til det. Å ha store drømmer og visjoner om å skape nye attraksjoner og ny virksomhet er ikke lett i Norges land, og spesielt ikke i Tromsø. Dette har initiativtagerne bak Arctic Centre fått oppleve, som blant annet er Jarle Lauritzen og ikke minst tunellpådrivere som Bjarne G Nilsen, Walnum og Nymo.

Å kombinere skaperkraft med det rigide og altomfattende planleggingsmonstret som er skapt i norsk forvaltning, er en tung, lang og seig kamp. Det er ikke uten grunn at E8- saken har tatt så lang tid. Konskevensutredning, kommunedelplan, reguleringsplan, planprogram og høringer i mange runder, gjør at årene går fort i slike saker.

Kombinert med skiftende politiske flertall og ønsker, virker planleggingsprosessen som et tungt drivanker, som gjør at prosjektet driver for vær og vind i årevis. Det er svært synd, for det er jo snakk om å bygge en ganske kort veistrekning og et normalt alpinanlegg med hyttelandsby, sett i norsk målestokk.

Det sitter en rekke dyktige ansatte i mange etater og organer som gjør en god jobb med å fortelle om alle mulige konsekvenser av tiltakene. Noen av disse etatene kan levere innsigelser som gjør at sakene må sendes til fylkesmannen. Dersom man ikke blir enige i en mekling der, går saken videre til departementet i Oslo for avgjørelse.

Silke prosesser går over mange år, før departementet endelig setter strek i saken.  Dette har skjedd med Tromsø passasjerterminal, E8 og med Arctic Centre, der sakene tilslutt har blitt vedtatt.

Et annet problem rundt Arctic Center, er at det ikke har hatt full oppslutning fra alle grunneierne i området. Hovegrunnen er at de ulike delene av prosjektet havner hos forskjellige grunneiere, der noen vinner og andre taper på det. Noen vil også bevare området uberørt slik det er i dag. Det er et moment som er viktig å huske på, men som det er betalt erstatning for allerede.

Et bredt, tverrpolitisk flertall har fattet positive vedtak årevis. Jeg har fulgt saken helt siden jeg ble innvalgt i kommunestyret høsten 1991 og opplevd at ordførerene Rian, Yttergård, Kristoffersen, Hausberg og Hjort har arbeidet for å få realisert prosjektet, sammen med ivrige komiteledere som Mortensen, Da Silva og Fossbakk.

Som byrådsleder fremmet jeg saken om ekspropriasjon av bruksrett og rett til å sette opp master til heisanlegget. Det har alltid vært et bredt flertall for saken, gjennom alle vedtak som har omhandlet reguleringsplaner, bebyggelsesplaner og ekspropriasjonen.

Vedtaket i kommunestyregruppa til Tromsø Arbeiderparti representerer således et klart brudd på den brede konsenus det har vært omkring prosjektet. Årsaken skyldes de interne rokkeringene internt i partiet som skjedde på nomminansjosmøtet og valget 2019.

Erfarne kommunepolitikere ble byttet ut med nye, ferske politikere. Dette representerer et politisk skifte i partiet. Det er nok ikke siste gang innbyggere og næringsliv vil få oppleve det.

Forståelsen for at kommunestyret må gjøre akutte grep for å berge klima, vant frem over de akutte behovene for nye arbeidsplassene som coronakrisen har skapt. Det er en vanskelig avveining. Men uten hele folket i arbeid blir det lite skatteinntekter for de offentlige budsjettene.

Dette kan føre til at kommunebudsjettet må kuttes ytteligere, med de følger at antall offentlige ansatte blir redusert. De som er avhengig av kommunal hjelp vil bli rammet. Det ønsker forhåpentligvis ingen. Partiet må finne en gyllen middelvei ut av uføret de har satt seg selv i.

Ingen ønsker å ha på sin politiske CV at de skapte en ny politikk i Tromsø, som førte til at sentrale myndigheter endret sine prioriteringer og utsatte flyplassutbyggingen og E8, med økt arbeidsledighet og økt fraflytting fra landsdelen som resultat.