Kronikk

Naturen har rettslig vern

Dette vernet er fastsatt i Grunnloven § 112, og gjennom norsk og internasjonal rett.

  Foto: Helge M. Markusson

debatt

Det er statens myndigheter, det vil si også kommunestyret i Tromsø, som har plikt til å beskytte miljøet og oppfylle dette rettslige vernet.

For å ivareta miljøhensynene følger en plikt til å gjennomføre konsekvensutredninger før man iverksetter store inngrep. Her skal samfunns- og miljømessige virkninger av inngrepet utredes før beslutninger tas.

Å vektlegge natur- og miljøhensyn er en plikt man har som beslutningstaker, det handler ikke om å være næringsfiendtlig eller friluftsromantiker. Beslutningen om å vedta reguleringsplanene må skje innenfor de rettslige rammene som gjelder for slike beslutninger.

Når avisa Nordlys og andre fremstiller dette slik at dette bare er ett av mange fjell, og at dette ene fjellet må vi vel kunne bygge ut til et alpinanlegg og en hyttelandsby, blir det helt feil.

Dette er jo faktisk nettopp ikke ett av mange fjell, men et fjell hvor det foreligger utredninger som peker på at utbygging av akkurat dette området er et omfattende naturinngrep med svært store negative konsekvenser for naturen og for reindriften.

Det er konkludert i utredningen av hyttebyen «at konsekvensene av tiltakene i planforslaget blir på grensen mellom svært stor negativ konsekvens og kritisk negativ konsekvens.» Alle forstår at all utbygging som regel medfører naturinngrep og skade for miljøet.

Det er derfor vi har rettsregler som stiller krav om konsekvensutredninger og prinsipper som hjelper oss med å balansere og avveie interesser og hensyn før beslutninger tas.

Politikerne har ikke en rettslig plikt til å følge anbefalingene i konsekvensutredningene, men de har plikt til «å ta tilbørlig hensyn» til konsekvensutredningene. Slik saken er utredet og slik utbygningen er planlagt, er det vanskelig å se at de folkevalgte kan stemme for utbygningen og samtidig oppfylle sin plikt til å ta tilbørlig hensyn til konsekvensutredningene og dermed ivareta plikten til å beskytte miljøet.

I saksfremlegget til reguleringsplanen for hyttebyen legges det vekt på at tilretteleggingen sett i en større sammenheng kunne avhjelpe at turistene bruker hele kommunen med påfølgende slitasje.

Men med så ensidige negative vurderinger hvor det i tillegg fremheves at det er begrensende muligheter for avbøtende tiltak, vil det være oppsiktsvekkende om kommunestyret vedtar reguleringsplanene slik de foreligger nå.

I denne konkrete saken er ikke avveiningene mellom natur og næring etter min mening spesielt vanskelig. Et annet viktig spørsmål er om det skulle vært gjennomført en helhetlig konsekvensutredning for hele tiltaket. Manglende utredning av helheten er en potensiell saksbehandlingsfeil.

Det er synd for private som har brukt mye midler og tid på planlegging av Arctic Center, og det er synd for alle som ønsker seg dette anlegget. Jeg synes også det ser fantastisk ut.

Men jeg er stolt av Arbeiderpartiet som så langt har vist styrke og evne til å snu i en sak, hvor ulempene er så sterke og så grundig utredet, til tross for at dette er en vanskelig beslutning for mange.

PS: Kronikkforfatteren er samboer og gift med Henrik Romsaas, friluftsrådgiver / prosjektleder, Seksjon for byutvikling, Park og friluft i Tromsø kommune.