Kronikk

Om Finnheia, bøller og treklemmere

Kall meg gjerne en romantiker, en tussete treklemmer eller noe annet dere synes er fjollete. Men dette innlegget skal handle om den største taperen i kampen om Finnheia.

Finnheia fra Botnfjell  Foto: Helge Markusson

debatt

Vi har våre individuelle stemmer, og det er noen av oss som vet å bruke den. Noen ganger i en solo, andre ganger i et imponerende kor. Det kan også bli skjærende falskt, og det kan skape dissonans.

Men det kan også misforstås, lytteren har kanskje ikke forutsetninger eller verdisettet til å forstå hva som foregår og faktisk sette pris på det som høres.

Vi forfekter våre meninger, noen ganger møter vi motstand mens andre ganger hender det at vi får gjennomslag. Like ergerlig og like tilfredsstillende, alt ut fra hvilket utgangspunkt vi har.

Den bitreste seieren må være når du vet du har brukt tvilsomme metoder for å komme deg dit. Da er det er ikke helt det samme å stå på pallen. Nattesøvnen er ikke like lett å nå når du har tillagt din motpart en mening og lyktes med det, og du sitter der og vet at det er du som har plantet meningen.

Noen har ikke mulighet til å ta igjen, de faller, og da kan det bli ganske stygt når bøllene i klassen begynner å sparke den som ligger nede.

Den som ligger nede her er naturen. Og nåde den som tør å stå opp mot bøllene og påpeke det.

I saken om Finnheia er den ene interessenten etter den andre ilagt meninger og motiver av sine motstandere, de blir mistenkeliggjort og beskyldt for å utnytte sine stillinger. De er næringsfiendtlige, vinglete, svikefulle og de tilhører en elite av offentlige ansatte.

Jeg kjenner på meg at jeg blir rasende over slike påstander, og vil ta igjen. Jeg kan, fordi jeg behersker samme nedlatende og fordummende språk og teknikker. Det er en nytteløs øvelse.

Naturen er taus, den snakker ikke vårt språk. Det er jo så mye av den, ei myr her, en skogteig der, ei demning, et oppdrettsanlegg, en vindmøllepark, eller et nytt hyttefelt. Vi har nok, vi kan bare ta litt til, det er fjell og fjorder i massevis.

Vi må jo ha, når de har det hos naboen eller fjerne fetter Feit. Pøs på med giftig avfall, asfalter, spreng, grav og legg i rør. Det gir jo penger i kassa, vi må jo vokse.

Så er det noen som tar naturen i forsvar, og da kommer bøllene fram. I flokk. Her skal vi inn i rekkene igjen. Det belæres og raljeres. Vi vet tydeligvis ikke samfunnets beste. Vi er trussel mot privat initiativ.

Jeg tåler det, jeg er vant til å rive kjeft og reiser meg etter å ha møtt motstand. Finnheia vil bli liggende, og bli sparket og skadet til det ugjenkjennelige. Nei, naturen på Finnheia er ikke uberørt av menneskehender, på langt nær. Men den har fortsatt sin verdighet og verdi.

Jeg vil presisere at jeg skriver dette innlegget som en helt vanlig innbygger i Tromsø kommune: Jeg har ingen familieforbindelser eller kontakt med grunneierne, jeg tilhører ikke noe politisk parti og har ingen næringsinteresser i området, heller er det ingen i min familie som har det.

Jeg er heller ikke registrert i samemanntallet. Jeg skriver dette utelukkende på grunn av at jeg mener noen bør si fra på vegne av naturen og folk som er glad i den.

Jeg liker naturens kor, jeg liker stillheten der ute på myrene og heia. Sommerstid nedenfra fra botn, over elva og opp den skogkledde egga til Grønlibruna. Der kan jeg sitte lenge og se ned på Finnheia.

Jeg har møtt elg og rein, gått på rype. Jeg har våkna på en liten furuholme i krispy oktobermorgen og rista rimet av teltet, mens solstrålene har trengt seg gjennom morgenskodda. Med frost i kinnene har skiene nesten lydløst ført meg nedover, i januarlys, fra Finnheia og sett byen der borte.

Og jeg har svetta meg opp mot Stålhovet. Når jeg har nådd Botnfjellet, har jeg stoppet opp og sett utover landskapet, tatt det inn.

Alt jeg har hatt med meg har jeg tatt hjem, levnet Finnheia like hel som den var da jeg kom.

Ufeilbar er jeg ikke, og feil har jeg gått mange ganger i livet. Mest har jeg angret de gangene jeg ikke har stått opp mot bøller.

Så dette er på mange måter min måte å bidra i et kor på. Jeg vet vi er mange.