Sett fra sidelinja

Aldri har det vært større grunn til å feire 1. mai

Og aldri har det vært viktigere å ruste fagbevegelsen for framtida.
debatt

Samtidig går vi mot den stilleste, mest smålåtne markeringa av årets viktigste dag noensinne. Det er klart for paradoksenes 1. mai.

Krisen er over oss, den er erkjent i alle leire, og beskrives stadig oftere som den største trusselen mot verdensøkonomien siden ... ikke finanskrisen i 2008, ikke IT-bobla på nittitallet, ikke nedturen etter jappetiden på 80-tallet, men siden selve børskrakket i 1929, det som ledet til den verdensomspennende depresjonen på 1930-tallet og satte millioner utenfor arbeidslivet.

Det er likevel grunn til å tro at vi nå vil komme bedre ut enn den gang, og mye av årsaken er å finne i den fantastiske samarbeidsmodellen vi har i Norge. Gang etter gang har vi sett Ole-Erik Almlid i NHO og LOs Hans-Petter Gabrielsen stå skulder ved skulder foran sine medlemmer og fortelle hvordan vi skal løse dette sammen.

Sammen har de gått til regjeringen og lagt fram sine krav, og fått gjennomslag for livsviktige pakker for arbeidsfolk og næringsliv. Det er derfor knapt noen som letter på et øyenbryn når det kommer rundhåndede pakker til både bedrifter og arbeidsfolk, forståelsen for at begge deler trenger sine redningspakker er nærmest total. Vi vinner sammen, og blør sammen. Slik fungerer modellen.

La oss være så ærlige og si at det er arbeiderne, gjennom fagbevegelsen, som har ofret mest for å komme dit vi er i dag. Det er de som har ropt, som har marsjert, som har stått opp mot urett og til syvende og sist maktet å endre hele vår samfunnsmodell fra et elitestyrt føydalsamfunn til det høyproduktive velferdssamfunnet vi har i dag.

Derfor, fordi årets krise er større enn aldri før, og vi vet at det er vårt felles løft og utpregede forståelse for fellesskapets kraft som vil redde oss, burde det ligge an til å feire 1. mai som aldri før. Flaggene burde gått til himmels fra Moskenes til Montebello.

Samtidig fører koronaen med seg en usikkerhet for arbeidsplasser, for rettigheter og for vår møysommelig opparbeidede velferdsstat. Det er i dag vanskelig å si hvor omfattende de økonomiske konsekvensene vil bli, men vi kan være helt sikre på at både offentlig og privat sektor må stramme inn livreima.

Det vil kreve mye av fagbevegelsen, for når krybba er tom bites som kjent hestene. Kunsten blir å kreve sin rett samtidig som man ivaretar et helhetssyn - det nytter ikke å stå på kravene overfor en bedriftseier som er så svak at hen knapt yter motstand. Det ender i forferdelse, for alle.

Derfor er det mye som tyder på at fagbevegelsen står overfor nye utfordringer, man må finne spesialløsninger for spesielle tider. 1. mai, den rareste noensinne, kan bli inngangen til dette arbeidet.

Jeg har tidligere tatt til orde for at flere burde klare å se viktigheten av denne dagen. Det er så til de grader bevist at trepartsmodellen, den norske modellen, er selve nøkkelen til vårt samfunns suksess, målt i velferd, likeverd og økonomi.

Tidligere har man tillatt seg å se skjevt på næringslivsfolk som demonstrativt graver i hagen 1. mai, men det kan også være grunn til å se på om det ikke eksisterer et overdrevent eierforhold fra venstresida også.

Jeg så det 8. mars i Tromsø, da mange hundre gikk i tog under likestillingens paroler. Det var underlig få representanter fra høyresida til stede, og da jeg tillot meg å drodle litt rundt det med min sidekvinne fra Arbeiderpartiet sa hun ganske enkelt: Da skulle de fått høre det.

Omtrent slik er det med arbeidernes dag også, den tilhører venstresida.

Like mye som jeg både forstår og anerkjenner dette eierforholdet, og like mye som jeg skjønner at 1. mai er tuftet på konflikt og en tydelig kampsituasjon, så tillater jeg meg likevel å spørre: Er det på tide å anerkjenne og ønske velkommen flere politiske sjatteringer som ønsker å stille seg bak likestillingens prinsipper, arbeidernes rettigheter og internasjonal solidaritet, og delta i kampen mot ulikhet og sosial dumping?

Det er jo dit man egentlig vil, er det ikke? At alle skal forstå og stille seg bak? Da er det kanskje på tide å gi alle plass i toget? Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at det må være et mål at så mange som mulig skal ha lyst til, og kjenne seg velkommen til, å marsjere gjennom gatene i kampen for å bevare den fantastiske modellen som tjener vårt samfunn så godt.

Til slutt, for å gjøre paradokset totalt: Vi sitter nå innestengt i nasjonalstater og kjemper for våre liv og for våre egne munnbind, mens vi har en internasjonal helsekrise over oss.

Internasjonal solidaritet - arbeidere i alle land, foren eder - har alltid vært et sentralt aspekt ved 1. mai. Aldri har det vært viktigere å kjempe sammen over landegrensene, og aldri har det vært vanskeligere enn akkurat i år.

Jeg har kjøpt meg hus med flaggstang. Den skal i alle fall få kjørt seg i år.