Det kan virke slik at «mainstream» politikere slår seg til ro med å utstede nye resepter på samme medisin som hittil ikke har virket.

Hvem skal «bygge» Nord-Norge og for den saks skyld Kyst-Norge? Hvem skal sveise sammen de mange konstruksjonene som må på plass, navigere og operere alle de nye båtene som må til for å utvikle Havbruksnæringen, koble strøm, strekke fiber og bygge Norges nye «Gull Kyst»? I en landsdel som først og fremst mangler folk, som har plass til folk og hvor det er planlagt store investeringer – er det innlysende at vi vil få økt behov for kvalifisert arbeidskraft for å løse de oppgaver vi står overfor.

I realiteten foregår det en stille revolusjon langs kysten i nord. Et næringsliv lastet med ambisjoner ser nå muligheter som aldri før. Min bekymring er at disse ambisjonene ikke «matches» av regionale og nasjonale skole- og utdanningsmyndigheter. Over disse sitter det politikere som nå bør og må foreta tydelige valg.

Jeg har tidligere etterlyst svar fra de samme skoleeierne på spørsmål om hvordan de kan delta i utfordringen med å utdanne og skaffe noen tusen medarbeidere med maritim kompetanse i årene fremover. Her viser jeg i første omgang til den sterkt voksende etterspørselen fra havbruksnæringen. Svarene er så langt uteblitt.

Jeg, og mange med meg, registrerer at det er betenkelig lite debatt i nord om dette tema. Jeg viser også til uttalelser fra verksdirektør ved Nexans på Rognan, Karl Peter Johansen og adm.dir. Arve Ulriksen ved Mo Industripark som begge påpeker den skrikende mangel på fagfolk innen ulike yrker. Da bør rett og slett varsellampene tennes i fylkesbyggene og på universitetskontorene i nord. Det virker på meg som om gapet mellom næringslivets behov for fremtidig arbeidskraft, på den ene side, og skole- og utdanningsmyndighetenes egne prioriteringer, på den andre side stadig øker. En slik utvikling resulterer i at landsdelen og kysten går glipp av muligheter fremover. Kanskje er det nå behov for at kraftige «stemmer» som NHO og LO må si tydeligere fra om næringslivets fremtidige behov for fagfolk.

Vi har lenge rettet søkelyset mot den sterkt voksende maritime del av havbruksnæringen som etter hvert blir dominert av maritim arbeidskraft. Det er eksempelvis under bygging et stort antall fartøyer som er rettet mot havbruk, bl.a. 30 nye brønnbåter og andre større fartøyer. Bare flåten som er under bygging forventes å sysselsette 1000 sjøfolk. I tillegg kommer de mindre arbeidsbåtene på mellom 8–15 meter som utfører de mer avanserte operasjoner. Alt dette krever maritim kompetanse. Kystrederiene har anslått at det er ca. 1000 fartøy i havbruksnæringen som vil bli underlagt D6-sertifikat-krav.

Noe som innebærer at de ansatte må ha godkjent fagutdanning. Utviklingen skjer raskt. Det er høyst realistisk å anta at behovet for sjøfolk innen den maritime delen av havbruksnæringen vil øke fra dagens 3000 til 6–8000 i løpet a de kommende fem-seks årene. Vi vet at de fleste av disse sjøfolkene vil bli rekruttert fra Nord-Norge dersom utdanningsmyndighetene og skoleeierne ønsker å legge til rette for det.

Faktum er at om fem år vil så mye som 1/3 av alle norske sjøfolk være ansatt i ett av de mange havbruksselskapene.

Lykkes vi ikke med å utdanne alle de som fremover skal bemanne brønnbåter, hav-farmer, flyterigger mm, sier det seg selv at vi går en varslet bemanningskrise i møte. I mediene har vi i den siste tiden fått vite at fylkene verken har vist vilje eller lyst til å igangsette ekstra klasser innen VG2 industriteknologi, selv om det er nok elever til å fylle klassene.

Når tema er mangel på kvalifisert arbeidskraft innenfor maritim og industriell sektor i nord, så er dette en utfordring som vi selv må håndtere her nord. Vi i Maritimt Forum Nord kan rett og slett ikke godta å bli henvist til Oslo med våre etterlysninger. Videregående skoleeiere og universitetene i Tromsø og Bodø må skaffe seg en langt bedre situasjonsforståelse. Det er selvsagt slik at både jeg og toppsjefene på Nexans og Mo Industripark snakker for «vår egen syke mor,» men i enda større grad er det samfunnsbygging og våre kvinner og menns interesser som er i førersetet.

Min appell til utdanningsinstitusjonene er: Skaff oss en møteplass. Vi må starte dialogen. Spør oss gjerne om hva næringslivet kan gjøre for å få dette til. Næringslivet er selvfølgelig villige til å finne løsninger sammen med fylkene, de videregående skolene og universitetene.

Vi må ta ungdommens utdanningsdrøm på alvor. Titalls milliarder kroner står for tur til å bli investert i våre fremtidsnæringer. Kanskje går vi i ukene som kommer mot en god periode for å etterspørre de ulike politiske partienes ambisjoner mht. å utruste kysten og landsdelen med styrke og fagfolk.