Debattinnlegg:

Tveteråsutvalget har ikke fulgt sitt mandat

Les debattinnlegget om den fremtidige organiseringen av norsk sjømatindustri.

IKKE FULGT MANDATET: Debattinnleggsforfatterne Torbjørn Trondsen og Svein Jentoft mener Tveteråsutvalget ikke har fulgt sitt mandat i sin innstilling om norsk sjømatindustri. Her leverer Ragnar Tveterås NOU-rapporten om sjømatnæringen til fiskeriminister Elisabeth Aspaker.  Foto: Torbjørn O. Karlsen

debatt

Like før jul la det regjeringsoppnevnte Tveterårsutvalget fram sin innstilling om framtidig organisering av norsk sjømatindustri.  Tankene i innstillingen er ikke nye, problemstillingene har vært reist mange ganger tidligere, men forslagene går mye lengre enn det som hittil har vært fremmet. Utredningen har da også vakt blandede reaksjoner.

Utvalgets oppgave var å finne frem til tiltak for sjømatindustrien som gir høyest mulig verdiskapning av fellesskapets fiskeressurser gjennom hele verdikjeden frem til markedet med basis i norsk tilgang på fersk råstoff som konkurransefortrinn.  Utvalget har i stedet utredet hvordan kapitalinvestorer i sjømatindustrien kan øke avkastningen ved overtakelse av en større del av verdiskapningen i fangstleddet.

"Nullsumspill"

Utvalgsleder Tveterås utdyper dette i Klassekampen 20.12.2014 som et nullsumspill: «Dagens reguleringsregime har en betydelig fordelingseffekt, til fordel for kystflåten og små kystsamfunn, på en måte som svekker lønnsomheten og verdiskapning i industrileddet.  Fisken er en nasjonal ressurs. Det er en nasjonal oppgave å fjerne hindringer som fører til en enorm svekkelse av industriens lønnsomhet».

Utredningen gir inntrykk av at hovedformålet med de presenterte analysene er å støtte opp under denne hovedkonklusjonen, som er trukket på forhånd. Utvalget presenterer for eksempel ingen analyse og oversikt over verdiskapningen (som er summen av bedriftenes utbetaling av lønn til arbeidstakerne, overskudd til eierne og renter til banken) fra fangst til marked.

Leserne får derved ingen informasjon om hvilke verdikjeder som gir mest verdiskapning og hvilke rammebetingelser som kan bidra til verdiøkning. Det finnes heller ingen referanser til annen forskning om temaet utover det som utvalgets leder og hans nære forskernettverk har skrevet selv.  Oppsummering av kunnskapsstatus mangler fullstendig.

LES OGSÅ: Varsler mindre politisk styring

Ingen dokumentasjon

Lønnsomheten for kapitalinvestorer av egenkapital og lån vies derimot stor oppmerksomhet (Figurene 7.4-7.7), uten at leserne får informasjon om i hvilken grad det er kapital eller fisken som er den viktigste knapphetsfaktoren i fiskeri- og oppdrettsnæringen.  Med et rentenivå som nærmer seg null og sterkt stigende priser på fiske- og oppdrettskonsesjoner, er det lite som tyder på at er kapital som er den viktigste begrensede faktoren. 

For å gjøre næringen enda mer attraktiv for børskapitalen mener utvalget at kostnader per produktkilo må reduseres (i en subsidiefri næring) ved innføring av automasjonsteknologi (som utvalgsmedlemmet fra SINTEF lever av). Realisering av dette mener de forutsetter stordrift og vertikal integrasjon av fangst- og produksjonskjeden frem til markedet.

Det foreligger ingen dokumentasjon for at dette er en strategi som vil gi mer verdiskapning av Norges tilgjengelige fiskeressurser. Det gis ingen analyse av norske bedrifter som eventuelt har lyktes med utvalgets oppskrift. Det fangst- og foredlingsintegrerte Røkke-konsernet (Norway Seafoods og Havfisk) har tvert imot funnet det mest bedriftsøkonomisk lønnsomt å splitte opp verdikjeden internt i selskapet ved å skille trålervirksomhet fra sjømatindustrien på land. 
Trålselskapet Havfisk finner i økende grad det mest lønnsomt å fryse og eksportere fisken ubearbeidet uten foredling på land- industrien, mens foredlingsbedriften Norway Seafood i økende grad overlates til å kjøpe ferskt råstoff fra kystfiskeflåten for å utnytte de mest lukrative markedene for fersk kvalitetsfisk.

I retning av full privatisering

Enda mer betenkelig er utvalgets forslag om at både sjømatbedrifter, aktive fiskere og «administrative fiskere» (som kun driver rederi) kan stilles på like fot til fritt å kjøpe og selge fiskekvoter, altså ytterligere et skritt i retning av full privatisering av retten til å høste av fiskeressursene. 

Denne regelendringen vil gi kapitalsterke store bedrifter et konkurransefortrinn ved oppkjøp og oppsamling av kvoter på stadig større fartøyer og rederier, noe som garantert ikke vil «sikre at verdiskapning og arbeidsplasser vil komme kystsamfunnene til gode» slik mandatgiveren er opptatt av og som vel må oppfattes som «en nasjonal oppgave».  Det finnes mange interesserte selgere blant redere på mindre fartøyer som allerede sitter med stor gjeld og som vil være overlykkelige for sikre seg en gevinst ved salg av kvoterettigheter til børskapitalen, selv om rettighetene da vil gå tapt for kystsamfunnene der de hører hjemme.

Konsentrasjon av rettigheter

Konsekvensen av en slik regelendring vil bli en betydelig konsentrasjon av fiskerettigheter og dermed fordelingen av verdiskapning på færre fiskere og fiskevær. Selv om slike markedsoperasjoner kan være lønnsomme for de bedrifter som blir sittende igjen med lottogevinster, er det meget tvilsomt om dette vil øke verdiskapningen av de tilgjengelige fiskekvotene som helhet.  Det utvalget foreslår er bare en annen fordeling; der fiskeindustribedriftene med Røkke i spissen øker sin lønnsomhet på bekostning av et selvstendig og lønnsomt fangstledd langs hele kysten. Det er for eksempel vel dokumentert at de minste fartøyene har en høyere verdiskapning per kilo fangst enn de store trålerne.

Resultatet blir da det paradoksale at utvalget har levert forslag om tiltak som reduserer den totale verdiskapningen av våre fiskeressurser som dessuten vil bidra til å rasere næringsgrunnlaget for en rekke fiskerisamfunn.

LES OGSÅ: Høyeste laksepris siden 1991

Til beste for landet

I forvaltningen av våre fiskeressurser har Norge satt sin ære i å basere seg på forskningsbasert kunnskap. Det samme prinsippet bør legges til grunn i den samfunnsøkonomiske forvaltningen av fiskeressursene i tråd med formålsparagrafene i Havressursloven og Deltakerloven.  Fiskeriminister Aspaker gav ved overleveringen av utvalgsinnstillingen uttrykk for at hun ønsket velkommen en debatt og innspill som kan komplettere utvalgets fremstilling og forslag. 

Dette kan ikke gjennomføres som høring til en NOU som ikke har evnet å få frem en relevant kunnskapsbasis. Myndighetene bør heller utfordre alle relevante forsknings- og utredningsmiljøer til å gi kunnskapsbidrag om verdiskapningsmuligheter, hindringer og konsekvenser langs hele verdikjeden fra fangst til marked.  Slik kunnskap om bedre økonomisk utnyttelse av fellesskapets fiskeressurser til beste for landet og kystsamfunnene må imidlertid oppdateres kontinuerlig for å være nyttig i en næring som kontinuerlig er utsatt for og omskiftene naturlige og globale endringer.