Vårt nye kulturlandskap

debatt

Kystsoneplaner er viktig for å sikre ansvarlig bruk av sjøområdene. Blant interessentene er havbruksnæringen som trenger arealer for matproduksjon. I Norge og mange andre kystnasjoner pågår det en ”blå matrevolusjon” som kommer til å endre kulturlandskapet utenfor fjæresteinene.

Den nye interkommunale kystsoneplanen i Tromsøregionen er illustrerende for det som skjer i Norge og andre deler av verden. For satsingen på havbruk er ikke særnorsk. Det er satt i gang store programmer for akvakultur i EU, USA, Asia og andre verdensdeler. Ikke fordi ”noen” skal tjene seg rike, men fordi det er økende behov for tilførsel av sjømat, og det er nødt til å skje gjennom produksjon av fisk og planter gjennom havbruk.

I Norge er vi allerede verdensledende på produksjon av laks. Offentlige utredninger har anslått at det fram mot 2050 er mulig å femdoble verdiskapingen fra havet gjennom økt havbruk og utnyttelse av andre ressurser langs norskekysten. Det vil gagne både mattilførselen, bosettingen og norsk økonomi. Statsministeren sa i sin nyttårstale det vi alle vet: Landet trenger nye næringer når oljevirksomheten ubønnhørlig fases ut.

Selv om vi i Norge har svært god plass også langs kysten, vil det være kryssende interesser og hensyn når arealer skal avsettes til ulike samfunnsnyttige formål – enten det er farleder, fiskefelt, småbåthavner, vindmøller eller matproduksjon. Vi forstår at skepsisen til en ”ny” næring som havbruk kan oppstå, men motstanden er ikke bare rasjonell.

Det er lett å glemme at vi i hundrevis av år har satt av enorme arealer til matproduksjon – på land. Jordbruk og husdyrhold har satt store miljøavtrykk i landskapet, der skog og naturlig vegetasjon er fjernet til fordel for intensiv plantedyrking (monokulturer) eller for beite. Det vi i Norge betegner som ”kulturlandskap” er med andre ord resultatet av drastiske naturinngrep over mange generasjoner.

Havbruk er også en del av vårt kulturlandskap, vi er bare ikke blitt helt vant til det. Vi ”ser” ulike ting – mens noen ser opprettsringer i fjorden som fremmedelementer, ser andre matproduksjon, arbeidsplasser og verdiskaping. Det alle vil se, er at til forskjell fra jordbruk går det raskere å tilbakeføre naturen til sin opprinnelige tilstand når matproduksjonen på en lokalitet avsluttes. Fjerner man et oppdrettsanlegg, er det stort sett bare øyepålene i svaberget som står igjen og forteller at det har foregått matproduksjon på stedet.

Men hva så med forurensning? Og hva med villaksen? For å ta det siste først: Havbruk har ikke utryddet en eneste av villaksstammene som har gått tapt i Norge. Det er det avrenning og forsuring av vassdrag, gyroparasitten og kraftutbygging i elvene som har forårsaket.

Lus og rømming kan rett nok påvirke villaksens tilbakevandring, men det er andre faktorer som påvirker villaksens kår langt mer. Fortsatt er det slik at selv om Norge har mest havbruk, har vi også de største fangstene av atlantisk villaks i elvene. Slik håper vi alle det skal forsette. Det er for øvrig bred enighet om at videre vekst forutsetter vedvarende lave nivåer av lakselus i oppdrett. Det er en utfordring næringen skal løse slik vi har løst utfordring etter utfordring.

Utslipp fra havbruk er et annet tema. De samlede utslippene av næringssalter fra havbruksanleggene er ubetydelige i forhold til det som kommer med kyststrømmen fra sør, noe som er dokumentert i åpent tilgjengelige forskningsrapporter. Vannkvaliteten langs norskekysten er god, og den påvirkes lite av havbruk.

I tillegg kontrolleres miljøtilstanden ved alle anlegg i fjordene systematisk, og de aller fleste har beste tilstandsklasse. Godt vannmiljø gir også beste produktivitet for fiskeoppdrett. Miljøstatusen på anleggene er åpent tilgjengelig informasjon på Fiskeridirektoratets nettsider.

Å sette av arealer til havbruk må gjøres etter en avveining av ulike hensyn, men alle som setter seg inn i hva samfunnet faktisk får tilbake ser at dette er klok bruk av sjøarealer. På én typisk lokalitet i Nord-Norge produseres det mer mat enn den samlede kjøttproduksjonen fra landbruket i Troms og Finnmark.

Havbruk er svært arealeffektiv matproduksjon, samtidig som det skaper store næringsmessige ringvirkninger langs hele kysten. Over siste tiårsperiode har leverandørindustrien til havbruk doblet sin verdiskaping og er i ferd med å bli en selvstendig og kompetansekrevende næring slik vi har sett i olje- og gassektoren.

I tillegg er laks som annen fisk svært sunn mat som vi bør spise mer av. Vitenskapskomiteen for mattrygghet la nylig fram en oppdatert vurdering av sjømat, og slo da fast at det medfører vesentlige helsefordeler med å spise fisk – selv storspiserne kan spise laks og annen fisk med god samvittighet. Til grunn for vurderingene ligger solid dokumentasjon vurdert av våre fremste fagmiljøer. Konklusjonene er de samme som både FN og europeiske matmyndigheter har slått fast: Folk over hele verden bør spise mer sjømat av hensyn til folkehelsen.

Veien dit går gjennom å dyrke havet. I dag kommer under to prosent av verdens mattilførsel fra havet, potensialet er enormt. Norge står i en særstilling med en kystlinje som er usedvanlig godt egnet til denne type matproduksjon. La oss bruke muligheten. Det vil være til beste for norske lokalsamfunn, verdiskaping og for videreutvikling av velferdsstaten.