Forventninger! De gamle lokalene til Cubus og Carlings i Storgata, byens indrefilet.

Hva kunne bli her? En mathall med lokal mat til glede for turister og fastboende? En internasjonal kjede som vi har ventet på lenge? Noe lokalt og eksperimentelt? Det første jeg så da jeg skottet gjennom byggegjerdet var luene. Deretter flaggene. Trollene. Koppene. Magnetene. Nei. Nei! Neeeiii!!!

Det er bare å innse det. Tromsø er blitt en turistby. Og skal bli enda mer turistby. Flyplassen skal utvides og det skal bygges mange nye hoteller for å ta imot flere turister. Tromsø er et attraktivt reisemål, og det er ikke vanskelig å fylle opp en betydelig økning i hotellkapasitet.

Hva slags reisemål skal Tromsø bli i fremtiden? En litt luguber turiststripe som Bryggen i Bergen? Et sted som oppnår turist-singulariteten, der turistifiseringen har blitt uendelig og umulig å overstige? Slik som mange gamlebyer i Europa?

Eller en koselig, levende vinterby, der turistene er velkomne og trygge? Og der lokalbefolkningen trives.

Jeg savner en større diskusjon om hvor mye vekst vi kan ha før byen når et «tipping point», og blir til et annet type sted. Og om hva slags investeringer som må gjøres for å utvikle turistbyen.

Reiselivsproduktet Tromsø er i dag avhengig av investeringer som ble gjort for mange tiår siden, av alle andre grunner enn turisme. Som for eksempel bygdeveiene. På Kvaløya er turister som kjent blitt et problem. Minibusser og turister i leiebiler kjører sakte og de stopper opp på de rareste steder, grupper og enkeltindivider vandrer i veien uten refleks, i tillegg til søppel og avføring.

Dette skaper farlige situasjoner og mye irritasjon. Skal turismen vokse, betyr det enda flere minibusser ut på de samme smale veiene som i sin tid ble bygget for å forbinde bygdene med omverdenen.

En løsning kan være å industrialisere opplevelsene med store fotballbaner der turister sluses inn som kveg for å få sine avmålte minutter, før de må gi plass til neste gruppe. Det vil ta bort det meste av sjarmen. Men hvor mange turister kan vi ta imot og samtidig tilby følelsen av ensomhet og natur?

Også sentrum endres i takt med mer turisme. I romjula gikk jeg gjennom Storgata, og syntes det var hyggelig med så mange folk i gatene. Det viste seg at nesten alle var turister. Etter et kvarter hørte jeg noen snakke tromsødialekt, og jeg kvakk til på samme måte som når jeg hører tromsødialekt i utlandet.

Turistene motvirker sentrumsdøden, og skaper folkeliv. De opprettholder mange gode kafeer og restauranter som vi fastboende også har glede av. Men de holder også turistsjappene i live, som gradvis kveler sentrums attraktivitet.

Derfor må vi som samfunn vite hva vi vil med turismen. I verste fall lager vi en kjip by for oss selv, og et skuffende reisemål for turistene. For det blir ikke flere hvaler, det blir ikke flere veier på Kvaløya og det blir ikke flere gater i sentrum. Men det blir flere turistbutikker, flere båter til å plage de samme hvalene og flere minibusser til å plage bygdefolket. Skal dette bli en lykkelig sak, må hele produktet endres og profesjonaliseres. Og det må finnes et tak på antall hotellrom vi ønsker. Og turistsjappene bør konsentreres i en egen turisthall.

Vi er, tross alt, heldige med turistene våre. De kommer, av åpenbare grunner, ikke hit for å drikke seg full. Jeg har aldri sett noen turister oppføre seg dårlig eller lage bråk. Jeg synes fortsatt det er koselig når turister flokker seg rundt bålpannen ved Rakettkiosken. Det er noe fint og varmende med at folk faktisk har lyst til å komme til vår lille, avsidesliggende by. Og at de ser ut til å trives.

Den følelsen vil jeg ikke miste. Det skal lite til før jeg begynner å se på turister som en pest og en plage. Turistene vil også merke det når de er blitt upopulære.

For en del år siden overhørte jeg et par amerikanske turister si at denne byen ikke så ut til å trenge «the tourist dollar», turist-dollaren. Nei, vi gjør kanskje ikke det. Det finnes steder der man har satset hardt på turisme fordi det ikke finnes andre måter å skape arbeidsplasser på.

Tromsø er ikke i en slik situasjon. Turistutviklingen må skje på Tromsøværingenes premisser, for det er ikke nøden som driver oss. Vi må ta en alvorsprat om hva slags by vi skal bo i og tilby turistene. Det er ikke sikkert at turistnæringens og byens interesser er de samme.

Turistbutikker skal vi ha, de kan gjerne være synlig. Men for meg er mitt personlige «tipping point» nådd med det siste tilskuddet til byens bugnende plasttroll-tilbud som har åpnet i Storgata, og snart kommer enda en i JM Hansen-gården. Hvis ikke engang proffe aktører som Pellerin og JM Hansen kan tiltrekke seg andre virksomheter, da må Tromsø sentrum ha blitt kjent som umulig å drive butikk iblant de store leietakerne.

I likhet med gårdeierne gir også jeg opp sentrum. Jeg erklærer herved at jeg ikke kommer til å bruke en krone mer i sentrum, utover mat og drikke, til jeg roer meg ned igjen. Ja, en ren sentrums-boikott. Men dette er ikke turistenes skyld. De ønsker heller ikke å besøke ei turiststripe. Det gjør ingen.