Nordnorsk Kunstmuseums kunstintervensjon på Roald Amundsen-statuen engasjerer i sommervarmen. Det er veldig bra!

Vi trenger at noen røsker opp i våre oppfatninger om kunst og hva det betyr for oss som innbyggere i Tromsø. Kunsten vi omgir oss med i det offentlige rom er viktige kilder til kunnskap, opplevelser, innsikt og forståelse og er med på å gi oss identitet som tromsøværinger.

Etter debatten på Hotel Edge forrige torsdag, der vi begge satt i panelet, utfordrer Leif-Harry Hansen meg i iTromsø på hvorfor jeg som mangeårig kommunepolitiker ikke aktivt har fremmet forslag, satt dagsorden og frontet prosesser fram til vedtak som har gitt kvinner en økt andel av «skulpturparken» i Tromsø? Unnlatelsessynden stopper ikke der – ei heller har jeg fremmet forslag om kvinners navn på veier, gater, plasser og parker.

Det bør være kjent at det ikke er på dette området jeg har vært mest aktiv som politiker. Mitt største kunstpolitiske bidrag er arbeidet med å få reist et monument over Nelson Mandela.

Søknaden og det opprinnelige vedtaket i kommunestyret gikk ut på å reise en statue. Det har jeg fått endret til at vi skal ha et monument som minner oss om de verdiene Mandela sto for. Det er altså flere år siden jeg signaliserte at vi har nok menn på sokkel i Tromsø.

Statuene av de staute menn ble reist i ei tid da det var viktig å markere den innsatsen disse hadde gjort for utviklingen av byen. Dessverre ble ikke flere kvinner verdsatt høyt nok mens dette ennå var måten man hovedsakelig utsmykket byrommet.

Nå er det andre uttrykksformer som dominerer, og det synes jeg er bra. Jeg kan altså ikke love at jeg kommer til å foreslå å hedre kvinner som har bidratt sterkt til utvikling eller promotering av Tromsø med å reise en statue av dem. Men kommer det andre gode forslag, vil jeg støtte det. Flere gater, parker og plasser oppkalt etter kvinner er selvsagt fortsatt aktuelt.

I vår tid kan vi med fordel benytte mer moderne kunstformer å hedre kvinner (og menn) på i det offentlige rom enn å reise statuer av dem. WOW – Walls of Women lager veggmalerier som løfter fram kvinner som har hatt betydning for Tromsø.

I fjor avduket de et veggmaleri i nordbyen som hedrer fangstkvinne og forfatter Wanny Wolstad. I år er det Betzy Akersloot-Berg som hedres i Folkeparken Friluftsmuseum med et stort veggmaleri. Dette prosjektet støttes av Tromsø kommune.

I Tromsø kommunes kulturplan for 2017–2022 heter det at fremtidas kommune vil være basert på nært samarbeid med befolkningen, der innbyggerne er aktive deltakere og tar felles løft for å skape gode lokalsamfunn.

Kulturplanen er en plattform og et verktøy for å utløse ressurser gjennom samarbeid med frivillige lag og foreninger, ildsjeler og gründere, kunstnere og profesjonelle kulturnæringsaktører, næringsliv, kulturinstitusjoner, stat og fylkeskommune. Det er altså ikke primært vi kommunepolitikere som skal finne ut hvordan byen skal utvikle seg, slik man kan oppfatte Leif-Harry Hansen.

Tromsø kommune jobber mye med hvordan byen skal utvikles på en estetisk god måte. Kommunestyret vedtok i 2017 Strategi for uterom i Tromsø sentrum der det avsettes områder for kunst i byrommene, og det skal lages egne kunstplaner for å utforme disse.

Samtidskunst skal gjøres tilgjengelig for innbyggere og tilreisende og vil være med å løfte Tromsø som en attraktiv og spennende by. Gjennomføring krever samhandling og partnerskap mellom kommune, kunstnere, næringsliv og innbyggere for å skape gode byrom, heter det.

Videre at vi vil gjøre Tromsø til en kunstnervennlig by der kunsten er en kraft i samfunnet og i byutviklingen ved å avsette 1.25 prosent av investeringsbudsjettet til kunst i bygg og offentlige rom. Vi skal etablere samarbeid med Sentrumsforeningen, grunneiere, næringsaktører og KORO (Kunst i offentlige rom). Det har altså blitt gjort mange gode og fremtidsretta vedtak på kunstområdet i denne kommunestyreperioden.

Leif-Harry Hansen har mange spørsmål til meg om Marit Bockelie og hvorfor hun ikke har blitt flere offentlige æresbevisninger til del. Har det seg slik at Marit Bockelie som kunstner ikke er kvinnelig nok for å bli estimert av politikere og av kultureliten som kvalifisert for en formell og offentlig æresbevisning i det kollektive byrommet, og er janteloven aktiv her? spør han.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner spørsmålet. Det er vel ingen enkeltkunstner som preger byrommet mer med sin billedkunst enn det Marit Bockelie gjør med sine fantastiske mosaikker? Og jeg synes det er positivt at initiativet til å få det opp på vegger kommer fra enkeltpersoner, bedrifter eller andre institusjoner som ønsker å trekke fram hennes kunst. Det er helt i tråd med kommunens kunstplan.

Når det gjelder mosaikken på Gyllenborg skole ble det fattet vedtak i byrådet jeg satt i på grunn av ganske store kommunale kostnader ved å få kunstverket opp. Og det er helt riktig som Leif-Harry Hansen spør om – rådende politikk er at man ikke lager statuer eller kaller opp veier etter personer som fortsatt lever.

Unntaket vi har gjort her i Tromsø gjelder Arthur Arntzens byste utenfor Kulturhuset og veien i Tromsdalen med hans navn. Andre byer har andre tradisjoner, som Trondheim som skal ha nok en mann på sokkel (Nils Arne Eggen) selv om han lever i beste velgående.

Da Marit Bockelie ble feiret i forbindelse med sin 85-årsdag på Kranes Galleri i oktober i fjor, troppet varaordfører Jarle Aarbakke opp med ordførerkjede. Han hilste jubilanten fra alle Tromsøs 76 000 innbyggere og overrakte blomster.

Det er for å si det forsiktig, ikke alle tromsøborgere som får en slik æresbevisning fra ordføreren med mindre de fyller 100. Kommunen har selvsagt kjøpt kunst av Marit Bockelie. Da jeg var varaordfører hadde jeg et bilde hun har tegnet på kontorveggen.

Debatten om «Han Roald som Betzy» har satt både tanker og følelser i sving hos mange og det er bra. Jeg er stolt over at vi har et kunstmuseum som klarer å få til et så stort engasjement om kunst og kunstens rolle, både i fortid og nåtid.

Vi politikere har en viktig rolle som tilrettelegger for kunst og kultur. Kultur er en viktig del av alle menneskers liv, og alle skal kunne delta, uttrykke seg og bidra til fellesskapet. Kunst og kultur, også såkalte kunstinstallasjoner, er sterke virkemidler og skal både provosere, sette følelser i sving og engasjere.

Så takk til de som har latt oss berøre!