Vi var på skitur på fjellet i helga. Ikke noen veldig fancy topp, bare på fjellet ovenfor hytta på nordspissen av Lenvik-halvøya. Et ganske lavt, men likevel veldig utsiktsrikt fjell, med oversikt over hele Senja, store deler av innlandet, hele Sør-Kvaløya og Ansnestindan i Malangen. Det hele kan nytes over en kopp kakao – og til hviningen av noen titalls skutere i fri dressur oppover fjellsidene.

Det har seg nemlig slik at noen frilynte politikere i den nyslåtte Senja kommune fikk det for seg at det var fornuftig å frigjøre arealer i fjellet til lovlig skuterkjøring. Jeg vet ikke egentlig hva det var som gjorde at man mente dette var så viktig, om det var synd på folk som hadde kjøpt seg skuter uten å få bruke den, eller om det var folk som så fryktelig gjerne ville på fjellet, men hadde mistet evnen til å gå selv – hva vet jeg?

Jeg kan for så vidt ha stor sans for det siste argumentet – og brydde meg derfor ikke så stort om dette vedtaket, tenkte det ville gå bra. Jeg så for meg litt ryddig kjøring innover fjellet i en avgrenset trasé, og en fin friluftsopplevelse for bevegelseshemmede. Uansett tenkte jeg at det ville være fint å få kjøringen inn i ordnede former. Litt som med heimbrent og polet, på et vis.

Og slik kunne det også se ut, ved første øyekast. Det var stukket en løype fra Tennskjær og sørover, pent merket med gule stikk, og inni der gikk det en godt oppkjørt løype for skutere. Alt mens vi stod der og betraktet nyvinningen kom det en liten familie tøffende innover fjellet, de skulle til Storvannet og fiske på isen. Det var to skutere, hvorav en hadde en liten slede. Et trivelig syn, syntes jeg.

Men etter hvert ble inntrykket noe endret. Vi så dem ikke, først, men hørte dem, på lang avstand, og så sporene oppetter Kjølsida. Det hvinte og hylte som bare skutermotorer kan, og det var lett å skjønne at kjøringen ikke hadde noe med verken nytte- eller rekreasjonskjøring i fjellet å gjøre. Dette handlet om crosskjøring på skuter, og det handlet om fart og spenning.

Jeg bestemte jeg først for ikke å la det gå inn på meg, og labbet i vei på felleskiene mine, tilsynelatende like glad. Her skulle ingen kunne komme og beskylde meg for å være gamlis i nikkers, surgubbe på treski, et swixmonster i fjellanorakk, en museumsgjenstand av en fyr som hadde låst hodet i tilbakeskuende stilling. Men etter fire timer med konstant hyling fra de forbannede skuterne, sprakk det.

Det var da vi hadde satt oss ned for å nyte litt kaffe og skiver med hvitost – som er gammeldags, jeg vet det, men mer moderne enn kakao og brunost i det minste – at jeg mistet det. For da kom det en fyr, jeg vedder topphua på at det var en fyr, på skuter ned mot Vardalsvatnet der vi satt. Han stoppet foran to gule stikk som stod i kryss, som om de ropte: Stopp, forbudt å kjøre her.

Han stoppet ikke veldig lenge. Hvorfor skulle han det, fjellet var åpnet opp, det var skuterfest, og hvorfor i all verden skulle han ta hensyn til et par oldiser borti lia som satt og skalv med kaffekoppen i handa og bomull i ørene? Det var bare å måke på, hvilket han også gjorde. Lite visste han at oldisene ikke var eldre enn han ble fanget på video, men det er nå så.

Ikke kom her med elite-snakket og antydninger om en nordnorsk nikkersadel. Det gidder jeg ikke høre på. Jeg er en helt middels bruker av fjellet, jeg har et par halvgamle ski jeg bruker feller på, både opp og ned, og jeg har et avslappet forhold til naturbruk. Den må brukes, med vett. Derfor er jeg tilhenger av havbruk og i mange tilfeller også landbruk. Vindmøller og vannkraft. Og skuterløyper, med vekt på løyper.

Men jeg er også tilhenger av reindrift, av stillhet og rekreasjon i fjellet, av arbeidet med å bevare naturmangfoldet, av å få ned CO2-avtrykket og av å bevare naturen så urørt som mulig. Derfor er jeg også tilhenger av et forsiktighetsprinsipp når natur skal endre bruk, det må utredes godt, og det må være et klart formål og klokkeklare regler som må være mulig å håndheve.

Jeg lurer på om de politikerne som presset på for denne skuterløypa var totalt intetanende om at det ville føre til ukontrollert kjøring langt utenfor den merkede traseen, og et lydbilde i fjellet som hentet fra Flåklypa Grand Prix? Sitter de himmelfalne over kaffekoppen hjemme og lurer på hvordan dette kunne skje? Det var jo ikke dette vi vedtok, liksom. Eller tenker de – ja ja, litt tullkjøring må man regne med. Ungdommen, vet du.

Jeg er kanskje litt skuffet over meg selv at jeg mistet besinnelsen, at jeg lot hviningen gå meg til hodet, at jeg ble sur. Kanskje til og med forbannet. Men jeg er også litt stolt over meg selv, fordi jeg sier fra om at dette ikke er greit, og at jeg ikke er helt i baklås heller. Skuterløypa var fin den, tommel opp.

Men konsekvensene var, etter en stund, utålelige.