I nettutgaven til iTromsø 10. januar kan vi lese at Fagforbundet og Norsk Brannmannsforum reagerer på at Tromsø Brann og redning KF (TBRKF) har fått et kutt på 10 millioner. De hevder kommunestyret har vedtatt et budsjett som går imot både intern og ekstern anbefaling av beredskapsnivået. Dette er ikke riktig. Det er ikke kuttet en eneste krone. Budsjettet er tvert om økt. Den nye brannordninga er godt innenfor både dimensjoneringsforskriften og lovkravene. Foretaket er ikke tilført flere arbeidsoppgaver som skulle tilsi at de ikke skulle kunne drive lovlig innenfor budsjettet.

Tidligere overbrannmester og styremedlem Charles Jacobsen har i et leserinnlegg i iTromsø redegjort godt for den økonomiske situasjonen i foretaket. Alle tallene som oppgis, finnes lett tilgjengelig på kommunens hjemmesider. For eksempel viser regnskapet for 2020 at TBRKF driftet for 58,45 millioner. I 2021 økte budsjettet til 60,8 millioner og for 2022 er det økt til 63,4 millioner. Hvordan en økning på 2,6 millioner fra i fjor til i år kan omtales som et kutt på 10 millioner, må kalles ren tallmagi.

Kommunestyrets vedtak innebærer en reduksjon i forhold til TBRKFs eget budsjettforslag for 2022 som var på hele 80 millioner, altså en økning på 40 % fra opprinnelig budsjett i fjor på 56,4 millioner. Er det dette man omtaler som budsjettkutt? Det er i så fall en helt ny måte å beregne kutt på. Alle avdelingene ønsker mer penger enn det de ender opp med når kaka er fordelt. Budsjettprosessen brukes til å finne gode måter å jobbe på ut fra de ressurser de har til rådighet. Det må også gjelde for TBRKF.

Til slutt noen ord om redningsdykkertjenesten. Tjenesten trengs helt opplagt i kystlandet Norge. Sørpå rapporterer redningsdykkertjenestene at de har mange oppdrag knyttet til drukningsulykker i badesesongen. Her i nord hvor badesesongen ikke frister til mer enn å vasse til anklene, dreier det seg mer om arbeidsulykker. Det blir også nevnt selvmordsforsøk. Dette er alvorlige hendelser som hele kommunestyret mener er viktige å ha beredskap for. Spørsmålet er hvem som skal ha ansvaret for tjenesten.

Det er ulike måter å regne hva den koster kommunen. Man kan for eksempel kun regne utgifter til ren drift. Det koster etter de fleste estimater ca. 340 000 kr pr. år. Dersom man regner lønn for medgått arbeidstid til øvelser og oppdrag, blir regnestykket et helt annet.

Allerede i 2016 fikk beredskapsministeren i den borgerlige regjeringa en sak om statlig overtakelse av redningsdykkertjenesten på sitt bord. Det skjedde ingenting. Kravet om statlig finansiering er nå økende fra de rundt 16 kommunene som har en slik tjeneste. Det handler både om kommunenes pressede økonomi og at de som har redningsdykking rykker ut til andre kommuner når ulykker skjer, mens det er vertskommunen som stort sett finansierer ordningen på eget budsjett.

Det er svært uheldig dersom det nå skapes et bilde av at sikkerheten til innbyggerne våre ikke blir ivaretatt etter kommunestyrets vedtak. Lovkravene er ivaretatt av ny brannordning. Vi styrker i tillegg beredskapen ved å kreve at nyansatte brannkonstabler skal være bosatt innen en radius av 20 minutter. Vi opprettholder distriktsdepotene. Det skal opprettes et reservekorps på 10 konstabler. Overflateredning som berger liv til sjøs videreføres.

Framtida vil vise om Staten tar det ansvaret de nå er bedt om når det gjelder å ha en god redningsdykkertjeneste. Den nye justisministeren antyder at man trenger en total gjennomgang av brann- og redningstjenesten her i landet. Det har hun helt rett i. Få områder er så gjennomregulert som denne tjenesten. Likevel er det ofte stor uenighet om hvordan reglene skal forstås. Det er dette lovverket vi som folkevalgte må forholde oss til når vi vedtar brannordning for kommunen.