Helst må kvinnene droppe å ha et privatliv, som å la seg befrukte til mor. Eller drikke på fest. Der går grensa. Det skjønner de selv når søvnmangelen, tidsklemma og den dårlige samvittigheten av å aldri se ungene i våken tilstand krasjer ambisjonen om å utgjøre en forskjell.

Eller når et europeisk pressekorps krever svar på hvem som egentlig styrte landet de nattetimene den unge dame-statsministeren danset og lo. Som om hun var en moderne 36-åring med et liv. At de andre statsministrene lå og snorket samtidig, var irrelevant.

Trolig kommer den finske statsministeren til å beholde posisjonen gjennom krisa. En hump som egentlig består av spekulasjoner rundt om hun ruser seg på illegale stoffer. En svertekampanje, fordi hele dette ung-dame-som-lykkes-på-toppen bildet provoserer.

Verre er det med småbarnsmødre som trenger å være akkurat det, samtidig som de er partiledere. For vi har aldri tilpasset hierarkiet til å fungere for kvinner, bare latt dem prøve seg på menns tradisjonelle premisser. Det er en tvilsom form for likestilling, som rett og slett ikke er likestilling.

Samtidig kan man spørre om toppolitikken egentlig kan tilpasses et ansvarlig familieliv. Svaret er selvfølgelig ja. Hvis det tilrettelegges. Delegering av oppgaver, lederteam og fleksible løsninger har aldri begrenset menn som styrer multinasjonale selskaper, selv om heller ikke de er personlig til stede overalt. Det handler om anerkjennelse av behovet for et mangfold av ledere. Vilje og prioritering.

Spaltist Ina Gravem Johansen. Foto: iTromsø

Vi vet det godt, at selv i verdens mest likestilte land er kjønnsforutsetningene forskjellige. Kvinner tjener generelt dårligere enn menn selv om damene nå dominerer profesjonsstudiene. Altså yrker som tradisjonelt er høyt lønnede. Det gjenstår å se om statusen daler i takt med at mennene forsvinner.

Innflytelse og ledende posisjoner handler også om hvem som synes, høres og kommenterer i mediene. «Who makes the news» er en global undersøkelse som blant annet tar temperaturen på kjønnsrepresentasjonen. Den avdekket at bare 33 prosent av kildene i det norske nyhetsbildet er kvinner. Andelen kvinnelige spaltister og ekspertkilder er nede i 28 prosent.

Rapporten og tendensen til at kvinnelige debattanter opplever et større trykk av trusler og hets enn mannlige kolleger er drøftet i Dagens Perspektiv. Her uttaler journalist Marie Simonsen at damer i større grad enn menn bølles ut av ordskiftet. Usaklig kritikk, trusler og personlige henvendelser i alle kanaler utgjør det Simonsen kaller meningsterror, noe hun har erfart mye av gjennom år som kommentator. Hun frykter at særlig unge kvinner skremmes ut av debatten.

Artikkelen problematiserer videre at når det er kvinnene selv som må adressere problemet, oppfattes man som sutrete og beskyldes for ikke å tåle en støyt. Direkte personangrep som blir stående i avisers kommentarfelt, forsterker belastningen.

Komiker og spaltist Sigrid Bonde Tusvik er en annen tydelig stemme som har mottatt drapstrusler både mot seg og barna. Det er modige folk vi snakker om her, som til tider nok drives mer av prinsippet om å ikke la seg kneble, enn gleden av å ta ytringsfriheten i bruk. Men belastningen er urimelig høy og damene i mindretall. Det er et demokratisk problem.

Selv har jeg i flere år jobbet som spaltist i ulike redaktørstyrte medier, et arbeid som handler om å reise synspunkter og debatter. Det vanker ris og ros med oppdraget, noe tullete trolling men også mer uventede reaksjoner. Flere innflytelsesrike menn i næringsliv og politikk har tatt til orde for at kritiske stemmer i debatten bør fratas ytringsfriheten. De ivrigste har til og med klaget sin nød til redaktøren i håp om å få sagt opp skribenten, som er frekk nok til å mene noe annet enn dem selv. Ikke akkurat en elegant demonstrasjon av respekten for det frie ord, fra gjengen som selv er tildelt makt på bakgrunn av demokratiet og ytringsfriheten.

Virkelig interessante blir slike utfall om de hovedsakelig rammer kvinnelige debattanter. Etter å ha fulgt ordskiftet, venter jeg fortsatt i spenning på å registrere den samme, eplekjekke pasjonen for sensur i møte med mannlige spaltister.

For en del av oss er det uaktuelt å bruke stemmeretten på folkevalgte som avslører en slik impulsstyrt lengsel etter å kneble og dressere damer. Som tydeligvis drømmer seg tilbake til tiden der kvinners hovedoppgave var å sørge for karbonadesmørbrød til viktige menn med talerett.

De som anerkjenner problemet har en stor ryddejobb rundt strukturer på blokka, dette må prioriteres fra øverste nivå. Derfor er det helt nødvendig å etablere systemer og holdninger som gjør at de tydelige damene som vil mye, får levelige arbeidsvilkår i alle posisjoner. Ikke minst i toppolitikken.