Klokka kvart på åtte, en tilfeldig hverdagsmorra langs hovedveien på Kvaløysletta: En «endeløs» rekke av biler i sneglefart på førstegir, med snuten vendt mot nord og kurs for Sandnessundbrua. Inni bilene: En enslig sjåfør, med mobiltelefonen i hånda og smågretten mine.

Køen er selvsagt ikke endeløs. Den starter strengt tatt ikke før på Strand, omtrent tre kilometer fra bruhodet på Kvaløya. Det er bare i Nord-Norge det er endeløst. Og det må være bare i Nord-Norge en så bitte liten kø gjør at politikerne innfører utbyggingsnekt for boliger.

Og det må være kun i Tromsø at en tre kilometer lang kø i én halvtime to ganger per dag gjør at man tenker at man må bygge ei flette ny bru, rett ved siden av den gamle brua, slik at man kan fortsette å bygge nye hus til nye innbyggere som skal sitte mutters alene og surke bak rattet på morran.

Det er her problemet ligger: Folk gidder ikke engang å spørre om det er noen andre i gata som skal samme vei på samme tidspunkt. Det vet jeg, for jeg sykler støtt forbi hele den køen og titter inn bilvinduene med verdens hesligste glis. Til og med når det snør kattunger med klørne ute må jeg smile der jeg freser forbi. Det er aldeles ikke bra for selvgodheten.

Én ting er at man ikke vil sykle. Greit nok, det er forståelig, i alle fall om vinteren. Fortauene over Tromsøya er livsfarlig om morran, så sporete at selv en trettitoåring er redd for å brekke lårhalsen. Men hvorfor vil vi ikke engang dele kupé med naboen? Man trenger ikke bo i hovedstaden og få hjelp fra et statlig finansiert pilotprosjekt for å få til sånt. Dette har Facebook kunne hjulpet tromsøværingene med siden 2006.

Er vi for morragretne? Sjansene er gode for at humøret hadde bedret seg betraktelig om alle gjorde nettopp dette, og køen krympa ned til en kilometer, sånn cirka der med Best-stasjonen på Kvaløysletta. Apropos bensinstasjon: Det hadde også hjulpet på lommeboka å dele på å fylle tanken.

Men nei, kjøre skal vi, alene og sure, og vi skal ikke bygge flere hus, og vi skal vente på at staten skal betale for ny bru ved siden av den gamle brua. Det skal vi vente skikkelig lenge på, for det er så idiotisk at det trolig aldri vil skje, selv om Tromsøya nå skal pepres med bomstasjoner for å finansiere blant annet det.

Den absurde feilslutningen har blitt så normalisert i Tromsø at selv en fersk, ekstern konsulentrapport om hvordan Tromsø skal klare overgangen til den grønne fremtiden, peker på ny Kvaløybru som en nødvendighet for å få til omstillingen. Hvordan skjedde det? Jo, konsulentene intervjuet utbyggerne som så gjerne vil bygge boliger på Kvaløya.

Se deg rundt i et hvilket som helst boligfelt i Tromsø kommune som er bygd de siste tjue årene. Bugner de av løsninger som sier «grønt skifte»? Snarveier, grønne lommer, fellesløsninger?

Det er fascinerende at til og med kommuneadministrasjonens samfunnsavdeling stiller seg bak en rapport som konkluderer med at i den grønne fremtiden må det bli plass til flere biler på veiene.

Det er overhodet ingen logikk i at folk skal betale rushtidsavgift tilsvarende prisen av en bussbillett for å få enda mer bilvei, fordi det er det som er grønt. Hva med å i stedet kjøpe … en bussbillett? Kom heller ikke drassende med «barnefamilier». De sitter i alle fall ikke alene bak rattet, de har en fireåring eller to hengende i håret i tillegg.

Her er et alternativ til å kaste bort livet i kø, og lønna på bompenger til en tvillingbru: Ta bussen. Ta sykkelen. Ta naboen (med i bilen, altså). De som fortsatt insisterer på å sitte alene bak rattet midt i rushen kan betale. Pengene må gjerne brukes på noe som er mer stas enn enda mer kø. En bærekraftig fremtid på ekte, for eksempel.