Hvil i fred, Sportsrevyen i det helligste

– Det é altså faen ikkje mulig!

Det var min kjødelige far som brølte det ut i kjellerstua, der vi hadde den gamle og trehvitt-innrammede rør-TV-en stående. Og nå var det alvor, litt over klokka halv ti på søndagskvelden.

Hva som skjedde i kirketiden på søndager var ikke så nøye i huset jeg vokste opp på Fauske i Nordland. Da var det noe helt annet når det kom til Sportsrevyen i det helligste. Og nå kimet telefonen. Noen hadde ringt oss midt under vår sportsrelaterte nattverd. Én sak var nå at man ikke selv var interessert i sport, det var jo deres problem, men det å forstyrre andres helligdom var en annen. Det fikk da være måte på manglende, kulturell kapital.

– Dette bør være alvorlig, sa pappa, før han gikk bannende ut i mellomgangen, tok telefonen og sa «Det får vi ta senere», for deretter å legge på, og så legge av røret. Det var ikke alvorlig. Iallfall ikke alvorlig nok. Det ble etter hvert rutinen, bare å legge av røret når Sportsrevyen begynte. Ingenting kunne være så viktig, liksom.

Sportsrevyen var Det Viktigste på søndagene, hele året. Det var den siste ferten av helg og underholdningsadspredelse før den dølle hverdagen og trivielle plikter kom. Det var attpåtil inngått en slags stilltiende aksept om at leggetiden var utvidet akkurat på søndager, jeg tror det var en del av en dannelsesprosess.

I dagene etter NRK kunngjorde at Sportsrevyen skal skjæres ut og bort fra sendeplanen, som det gamle og skrukkete daukjøttet det er, har sosiale medier vært fylt til randen med emosjonelle mimringer om hva denne institusjonen er. Eller, rettere sagt, hva den var. For det er en helt korrekt merkelapp. Det er en ærverdig og utslitt institusjon som nå går ut av tiden.

Været var alltid fint på 17. mai. Jula var alltid hvit. Og Sportsrevyen var alltid bra. Det er slik nostalgien hjelper oss å kapsle inn fortiden og huske den som noe bedre enn den var. I de siste dagene har jeg derfor sittet på YouTube og i NRKs nett-TV og gløttet på gamle sendinger, for å se hvordan det var, og det har vært både rørende og lattervekkende.

Dududu- du-du -dudu- dududu

Dudu - Dudu- DuDu - Dudu – Sprooooooing!

Gjenhøret av den spinkle og snurrige kjenningsmelodien sendte meg rett tilbake til en annen tid, hvor det kjapt slo meg at vi var en nasjon som tok til takke med mye rart. Eller lite og rart. For det var virkelig ikke bare komprimert gull vi ble tildelt i TV-ruta. De klassiske vinteridrettene var nå én sak. Vi fikk se de fleste rennene som ga fjerde- og tolvteplasser til Jarle Halsnes, og én og annen worldcup-seier til Erik Håker. Og langrenn, kombinert, ishockey og selvsagt hopp, attpåtil med Roger Ruud fra Lensbygda.

Men vi fikk også se masse bandy, denne snåle idretten der man ikke så ballen, og med klubber og foreninger jeg utelukkende forbinder med denne idretten. For ikke å glemme skiballett, en slags syk blanding av break dance og et afterski som hadde gått fullstendig gærent. Også leste de opp det jeg husker som alle resultater. Som i «absolutt alle resultater - i alle divisjoner». I bandy, ishockey, volleyball, håndball og fotball. Tabellene kom etterpå, i sånne lurvete, digitale bokstaver fra dataalderens krittid.

I tillegg fikk vi se høydepunkt fra alle norgesmesterskap, uansett hvilken idrett eller årstid det var. Bryting, turn, dans med og uten is som underlag, orientering natt og dag, basket, skyting, friidrett, roing, padling, vektløfting, roadracing, rally, svømming og stuping.

Var det noen som konkurrerte i organisert form, var alltid allmennkringkasteren der med et kamera eller to og gjorde seg fortjent til den utskjelte kringkastingsavgiften. For ikke å glemme det som opplevdes som enhver bevegelse fra en hest med skylapper og et nummerskilt, som løp på en bane sammen med flere hester som hadde navn selv ikke psykopatiske sadister ville gitt sine kjæledyr.

Norsk og engelsk fotball ble behørig dekket, og til tross for at man hadde fått resultatene via radio, ble alle kampreferat presentert som om ingen visste resultatene. I tillegg leste de opp hele Tippekupongen, og hvis det var en tettpakket sending, leste de bare markeringene.

Det store spenningsmomentet var om vi skulle få se fotball fra noen av de andre, store ligaene i Europa. Det var, slik jeg husket det, en vesentlig prosentandel av grunnen til at man led seg gjennom alt det andre. Tenk om det kom noe fra Italia! Et frispark fra Platini eller Maradona, bøyd rundt muren, stikk i strid med fysiske lover. Lykke!

Man levde flere dager på slikt, og da hjalp det ikke å komme på skolen mandag og få den gjenfortalt av andre, for så å vente på den utvidede Sportsrunden, som gikk tidligere dagen etter. Derfor gråt man seg hes til å få de utvidede fullmaktene til å være lenge opp søndag.

Pappa hadde en sterk og god teori om at den som var programleder var utslagsgivende for innholdet. Gunnar Grimstad, Jon Herwig Carlsen, Kjell Kristian Rike, Karen Marie Ellefsen, Terje Dalby, Rolf Hovden, Per Ståle Lønning, Sølve Grotmol og Knut Th. Gleditsch. Ja, også Arne Scheie, da. De var A-kjendiser hele gjengen, og de hadde makt.

Gleditsch, Scheie og Hovden ga et håp om mer europeisk fotball mot slutten, mens Herwig Carlsen betød mer Martin Schanche og Jim Martinsen i monitor. Øyvind Johnsen var synonymt med dans og kunstløp. Det er iallfall sånn jeg husker det. Men man så hele rukkelet uansett, fordi det var Sportsrevyen. Og fordi alternativet, i hvert fall på TV, var hundre prosent fraværende.

Så kom fremtiden, slik den ofte gjør, og smekket fortiden på kjeften. Med fremveksten av flere kanaler og – etter hvert – satellitter, internett og smarttelefoner, ble hele konseptet med en revy på slutten av uka, der man var hensatt til å vente på resultat man allerede visste, og hadde sett med levende bilder, mer eller mindre meningsløst. Å savne Sportsrevyen i 2022 er som å savne telefonkiosker, movieboxer eller laserdisker.

Levende bilder av det man selv vil se er i dag tilgjengelig 24/7 for alle som har nettilgang eller mobildekning, og du kan gå rett på den sporten du selv foretrekker og se hva du vil, på YouTube, på Twitter eller sågar i NRKs glimrende nettspiller. Det finnes sikkert egne kanaler for skiballett, nattorientering og hester som gjør artige ting med andre hester. Og selv Arne Scheie synes vel ikke det er for lite sport på TV i 2022. Ikke engang på NRK.

Når NRK åpner for sluttpakke for alle sine ansatte, og sier de må kutte 300 millioner kroner i det nokså romslige budsjettet sitt, er kanskje ikke nostalgisk sentimentalitet over hvordan verden en gang var det første man bør prioritere.

Krinken skal ha ned bemanningen. Og noen steder må de jo hente penger om vi skal få nye sesonger av «Helene sjekker inn hos ______ (fyll ut de sørgelige restene av det som fortsatt ikke er sjekket inn i)», jule- og påskenøtter med dertil hørende ablegøyer, «Maskorama» eller «Sophie og Fetisha». Det er en hard og nådeløs verden.