Dette kåseriet ble publisert første gang 1. oktober 2022.

Det var den kjeftsterke fiskeren, kvalfangeren og politikeren Steinar Bastesen som tok bladet fra munnen og utbrøt disse pauli ord en gang på nittitallet. Postverket skulle privatiseres og bli lønnsom butikk. Bastesen påpekte det opplagte. Uten at dét la noen demper på stemningen. Han ble ikke hørt. Posten skulle ikke gå med Posten. Nå skulle Posten gå med overskudd, koste hva det koste ville.

Jeg har hatt et tett forhold til Posten i hele mitt voksne liv. I mange år drev jeg en platebutikk, og var derfor i daglig kontakt med dem. På den tiden var det en haug med postkontor i byen og over hele øya, og jeg er fortsatt på hils med de fleste av dem som jobbet der da. Det var tider. Det siste kontoret legges ned når vi bikker oktober. Da bor jeg altså i en by uten postkontor. Rest in peace, gamle følgesvenn.

Dette bedrøvelige faktum har skjedd så gradvis at man nesten ikke har lagt merke til det. Men nå er det Post i butikk, bokstavelig talt for alle pengene. Nå skal de arme butikkansatte hos matvarekjedene, som for det meste er erstattet av maskiner og ikke lenger skal betjene kundene sine, løpe rundt i altfor trange lagerlokaler og lete etter pakker i alle størrelser, sendt fra hele kloden.

Til tross for å være en tradisjonsromantiker, mener jeg ikke at alt var bedre før. Men noe var det. Posten, for eksempel, den gangen det jobbet mennesker der. Ekte mennesker av kjøtt og blod. Det var tider, klaprer jeg med gebisset, hytter med neven, og minnes den tiden hvor det å sende en LP eller CD kostet et par tiere, og på toppen av det hele kom frem. Fort, til og med. I dag må du sende julekortene i juli, og det koster mer enn en kasse juleøl. Per kort.

Et sinnrikt og velfungerende system som hadde bygget opp sin egen infrastruktur fra den spede begynnelse i 1647, da Postverket i Norge ble etablert. Kalmarkrigen var nylig avsluttet, det nordligste Nord-Norge var innlemmet i landet og det var over 150 år til napoleonskrigene og over 250 år før Norges uavhengighet. Men postverk hadde vi pinadø. Fordi det var viktig.

I dagene med butikk husket jeg at man kunne ringe til Tromsø postkontor, pakkeavdelingen, og etterlyse pakker man sårt ventet på. Og man ble ekspedert av ordentlige mennesker, levende vesener som kunne faget sitt, og som både kunne snakke, resonnere og tenke flere tanker samtidig. Det var helt sykt.

Nå har alt dette kollapset, noe jeg ettertrykkelig fikk kjenne på i sommer, da jeg hadde en mental nedsmelting som nær tok livet av meg. Det var to episoder som skjedde parallelt. Den ene var en pakke med ei plate, den siste skiva til artisten Erlend Ropstad. På vinyl. Den andre var en singel, også den på vinyl, sendt fra en kjenning i Oslo.

Normal leveringstid på slikt var, før i tiden, én til to dager. I 1647 tok det muligens tre, fire dager. Om vinteren. På hest, på ski eller i åpen robåt. 375 år senere har leveringstiden økt med noen hundre prosent. Den gang lagde de heldigvis, for dem, musikken sin selv, så de slapp iallfall den frustrasjonen.

Ikke minst slapp de å forholde seg til om det var PostNord, Bring, Posten, UPS, TNT, FedEx, ups og hva de nå heter alle sammen. Bring har forresten en lei uvane med å henge varene på døra hjemme og stikke av. Det er ganske upraktisk når det er en pakke med vinyl pakket inn i papp, det er kuling og sludd og du er på hytta.

Begge pakkene mine ble sendt med digital sporing, som de ikke hadde i 1647, men som nå skal gjøre oss i stand til å følge pakkene våre. Ropstads plate var den mest forunderlige av de to, for den ankom Tromsø etter ei ukes tid. «Pakken mottatt», stod det på telefonen. Da hadde den sikkert vært innom hele lysløypa av Post i butikk-butikker, før den ble mottatt. Det var bare den lille haken at den ikke var mottatt overhodet. Jeg hadde ikke fått den.

Å ringe noen nyttet heller ikke. Pakken var søkk borte. Skiva til Erlend Ropstad hadde bare forduftet, og ingen kunne svare meg på hva som hadde skjedd, simpelthen fordi ingen ville ta telefonen da jeg ringte Posten. Den hadde forsvunnet helt inn i Postens avgrunn, og det til tross for at jeg hadde mottatt et bilde av den 12 tommer store pakken, der navnet mitt, og adressen til jobb, som er midt i Tromsø sentrum, stod påskrevet med svært tydelige blokkbokstaver.

Jeg ga opp hele greia. Det blir å høre på Tidal eller Spotify, var konklusjonen. Jeg orket ikke ta opp kampen, til tross for avsenderens store frustrasjon. Hun var berettiget jævlig forbanna. Noen måtte ha stjålet den, mente hun. Men den var altså kvittert for. Av noen andre. Borte var den iallfall.

Da var det verre med vinylsingelen, som vi nerder kaller sjutommer. Sjutommeren hadde nemlig kommet frem, riktignok tre uker etter antatt leveringstid. Men den var levert i en Coop-butikk helt på nordsiden av Tromsøya, en gåtur på sånn cirka en time fra der jeg bor, og har bodd i de 10 siste årene. Før det bodde jeg 15 år i Storgata, midt i sentrum. Hvorfor den var levert på landsbygda må fuglene vite.

Å ringe Coop var ingen vits. Da kom man uansett til hovedkontoret i Oslo. De ga jamt faen i singelen min. Kundeservice hos Posten, også de i Oslo, tok omsider telefonen, men henviste meg til Coop. Jeg var i en sirkel av idioti, fanget i et moderne leveringsfirmas labyrinter. Det begynte allerede å prikke i panna. Trangen til å skade noen helt tilfeldige mennesker ligeså.

Inne på hjemmesidene ser jeg at det er noe som heter Talerobot og Chatbot. Hen er døgnåpen og vil hjelpe meg med problemet, står det. Sporingsnummer trykkes inn i en rubrikk, og jeg blir bedt om å beskrive problemet.

Pakken er levert på et sinnssykt sted, skriver jeg.

Så blir jeg bedt om å skrive inn sporingsnummeret, som jeg allerede har oppgitt.

Det er ikke noe galt med sporingsnummeret. Pakken er levert feil, svarer jeg.

Det er vanskelig for meg å hjelpe deg med en slik sak, så du bør nok her snakke med en av mine dyktige kollegaer på kundeservice, svarer roboten.

Etter å ha avfeid muligheten for at dette er en morsom skjult kamera-spøk, fortsetter jeg å kommunisere med roboten. Ja, jeg vet, det er fullstendig irrasjonelt, men jeg blir sånn når jeg er desperat, akkurat som at jeg begynner å lete etter bilnøklene i kjøleskapet når jeg ikke finner dem på de mest opplagte stedene. Følgende dialog mellom maskin og mennesker utspinner seg:

Egon: Du er en maskin. Du har absolutt INGEN kolleger. Du er det motsatte av en kollega. Måtte du få overledning.

Robot: Sporingsnummeret må skrives uten mellomrom.

Egon: Nettopp. Du er helt ubrukelig. Dra ut pluggen og dø.

Robot: Adresseendring ved dødsfall må registreres på skjema for midlertidig ettersending ved dødsbo. Det gjøres på postkontor eller Post i Butikk.

(se dialogen i bildegalleriet nederst)

Jeg skal faen meg gi deg dødsfall, tenker jeg, men stopper «dialogen». I stedet brøler jeg ut ei strofe fra Erlend Ropstads sang «Som om jeg nesten ikke fins».

«VI TRENGER MERE VIN!!! VI TRENGER DET NÅ!!!», skriker jeg av fulle lungers kraft.

Jeg kunne styrtet en hel kartong på tjue sekund. Enden på visa ble at Coop til slutt sendte sjutommeren min til den Coop-butikken som er 100 meter fra der jeg har bodd de siste 10 årene. Selvsagt via Oslo, så jeg på sporingen. Vi har linjeakevitt, som har krysset ekvator flere ganger. Og vi har Coop-vinyl, som har krysset polarsirkelen enda flere ganger.

Da den omsider kom frem, og jeg viste legitimasjon, ble jeg avkrevd et gebyr på 100 kroner. «Omadresseringsgebyr», står det. Det er da jeg kollapser. Han bak disken skjønner hva som er i ferd med å skje, og at jeg åpenbart ikke har tenkt å betale for galskapen. Han går og henter sjefen sin, som forbarmer seg over meg, sier at jeg skal slippe å betale, og ber meg signere, med ei sånn digital tavle og penn som gjør at signaturen ser ut omtrent som den ville gjort om du var fem år og hadde like mye i promille.

I en SMS, som kommer umiddelbart etter, blir jeg bedt om å vurdere servicen, på en skala fra 1 til 10. Jeg er barnslig og sint og skriver 666, noe systemet skjønner null av.

Og det er da jeg, lettere svimeslått, og i et blandingsmodus av glede og frådende raseri, forbanner alt som er av fremskritt og ønsker meg tilbake til, om ikke 1647, så i det minste 1997. Også får jeg den helt spinnville ideen. Tenk om man hadde laget ei ordning som ble forvaltet av staten, som tok seg av leveranser av pakker, brev og slikt. At funksjonalitet ble satt foran fortjeneste.

En helt syk tanke, selvsagt, men likevel. Det er jo artig å leke med tanken.

PS: Hvor det ble av Erlend Ropstad-skiva? Jo, den hadde blitt levert til EGON, restauranten i Storgata. I rett by riktignok. Det er da noe. Håper de har platespiller der. Og vin. For jeg trenger mer vin.