Dersom du ikke benytter deg av betalingsautomaten på legekontoret, får du heller tilsendt en faktura til hjemmeadressen din. Er du heldig, kommer den også frem i rett tid. Denne praksisen gjør også at det påløper et fakturagebyr på 71 kroner, eller 81 kroner når fakturaen kommer i posten.

Beløpene er hentet fra en Forbrukerråd-rapport med tittelen «Gebyrfabrikker» og som konkluderes med at «deler av primærhelsetjenesten (har) utviklet seg til en arena for privatisert gebyrmaksimering».

Ifølge Forbrukerrådet ligger gebyrene langt over de faktiske kostnadene ved faktureringen, noe regelverket i utgangspunktet sier de ikke skal gjøre. Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) varsler via E24 at hun vil ta tak i dette, ut fra målsettingen om en god offentlig helsetjeneste for alle, uavhengig av betalingsevne.

Nå er det unektelig slik at pasienter flest håndterer betalingsautomatene uten større problemer, og at de fleste bør prøve å gjøre opp for seg på denne måte, som både skaper mindre bry og omkostninger for alle parter. Et hovedpoeng hos Forbrukerrådet er at de høye gebyrene rammer personer med lav teknisk kompetanse, eller som av forskjellige grunner velger andre betalingsløsninger etter legebesøket.

At så mange som én av fire pasienter dropper automaten, er likevel egnet til å overraske. Og en hovedaktør i bransjen, Convene Group, kan fortelle at eldre pasienter er de mest påpasselige med å gjøre opp for seg – og at yngre menn oftest foretrekker faktura, som er litt av et paradoks.

Uansett har Kjerkol gode grunner til å se nærmere på gebyrstørrelsen. I rapporten anbefales et tak på 35 kroner for å få fakturaen i posten, samme nivå som inkassoloven setter for purregebyrer, samt et forbud mot gebyr på digitale pdf-fakturaer, som det jo er helt gratis å sende ut. Regelverkets ord om at fakturamottakerne bare skal betale for kostnadene ved utsendelsen, bør imidlertid ikke tolkes for snevert.

Et privat selskap må nødvendigvis regne inn alle typer kostnader, samt en nødvendig fortjeneste – noe som likevel kan vise seg å bli rimeligere enn om helsevesenet selv skulle ta hånd om betalingen. Men samtidig må det være interessant å få kartlagt nærmere hvorfor så mange pasienter velger bort den betalingsløsningen som var ment å være en betydelig forenkling for alle og enhver.

Man må likevel bestrebe å sette et tak som gir en «riktigere» pris enn de nåværende, romslige fakturagebyrene – som i praksis utgjør en forhøyet egenandel for legebesøket. Det burde være helt unødvendig.